I 2000 fikk Disney-musikalen «Aida» på 15 millioner dollar en null velkomst til Broadway.
Showet med Heather Headley og Sherie Rene Scott i hovedrollene ble kritisert av teaterkritikere («en pompøs boring,» sa The Posts Clive Barnes) og klarte ikke en ettertraktet Tony Award-nominasjon for beste musikal.
Men som den mannlige hovedrollen Radames synger, favoriserer formuen de modige. «Aida» stakk ut, solgte mange billetter og spilte i fire år på Palace Theatre takket være to ord som er tydelig utsmykket på teltet: Elton John.
Nesten et kvart århundre senere, og det verdensberømte navnet har nesten blitt et ansvar.
Tirsdag la «Crocodile Rock»-sangerens $25 millioner «Tammy Faye», en migrene om mascara satt til musikk, ut sluttvarsel kun fem dager etter åpningskvelden. Showet – som hadde blitt godt mottatt i Storbritannia, bortsett fra av meg – tar sin siste bue 8. desember.
«Tammy Faye» vil sannsynligvis gå ned som sesongens største flopp.
Sa en logring: «Det sjokkerende er at det kommer til å skje tre uker til!»
For en fantastisk nedtur for komponisten av den pågående storslåtten «The Lion King» og den Tony-vinnende hiten «Billy Elliot: The Musical».
Samtidig er ingen rundt Broadway så overrasket.
The Rocket Man fortsetter å krasje ned, om og om igjen.
Siden «Billy» hadde premiere i Londons West End i 2005, har John, 77, levert dud etter dud.
Først var det vampyrdebakelen «Lestat» på 12 millioner dollar, basert på Anne Rices romaner, i 2006.
Musikaler om de udøde fungerer aldri. Bare spør «Dance of the Vampires Star» Michael Crawford.
«Lestat»s beste sang, tro det eller ei, var da lille Claudia sang «I Want More» om hennes nye appetitt på blod. Mega-floppen stengte etter 39 forestillinger. (Ti mer enn «Tammy», for de som holder poeng hjemme.)
Og så i 2022 ble hans «Devil Wears Prada»-ansikt plantet på rullebanen under Chicago-prøven. New York-kritikere gikk ned til Windy City som Fashion Week. Jeg kalte vraket «en haute mess» og Times sa: «Ingenting passer.»
Det forvirrede showet satte couture-en sin i håndbagasjen og løp av gårde til den relative sikkerheten til London, hvor den har blitt pusset opp av «Kinky Boots»-regissøren Jerry Mitchell, en nyansatt.
På et mediearrangement for «Tammy Faye» i mars på Hudson Yards, fortalte John meg at han var helt enig i min en-stjernes anmeldelse av «Prada».
Når jeg tenker på det, hos den «Tammy Faye»-presseren hadde han veldig lite å si om, um, «Tammy Faye.» Det burde vært et rødt flagg.
John har en velkjent vane med å levere partiturene sine, og deretter ikke være for involvert i den krevende produksjonsprosessen på grunn av turnéplanen hans. Han bor også i London sammen med mannen sin (og «Tammy»-produsenten) David Furnish og deres to barn.
Å stå på armlengde – eller rød djevelvinge – er ikke noe nytt for Elton. Han så bare «Aida» en håndfull ganger før den åpnet (og stormet notorisk ut av én forhåndsvisning), og han så «Løvenes konge» første gang på åpningskvelden. John tok inn «Prada» 3. august. Kritikere tok den ut 7. august.
«Hva er jobben til en forfatter på et kunstverk i utvikling? Å jobbe, å forme, å kutte, å polere,” sa en industrikilde. «Han bryr seg ikke, ingen involvering.»
La til en annen: «Sir Elton er ikke en musikkteaterforfatter.»
Lik showene hans eller ikke, John har tre hits for å bevise at han, i det minste, var en musikkteaterforfatter. Problemet er at den siste stengte her for 12 år siden.
Tilbake i mars fortalte John meg at han hadde skrevet flere nye sanger for «Prada 2.0» i London, visste hvor problemene var, og insisterte på at den ble omgjort fra topp til bunn.
Den åpner 5. desember. Og jeg er der på Dominion Theatre om tre uker for å få med meg den nye versjonen med stjernen Vanessa Williams som Runway-redaktør Miranda Priestly.
Men her er en sniktitt. En uimponert Broadway-kilde som allerede har blitt fortalt meg «Djevelen» bærer nada!»
