Teateranmeldelse
Boop
To timer og 30 minutter, med en pause. På Broadhurst Theatre, 235 West 44th Street.
Hun spiller kanskje en todimensjonal karakter, men hun er en han ck av en tredobbelt trussel.
Det er Jasmine Amy Rogers, den 25 år gamle skuespilleren som gjør en fantastisk Broadway-debut i “Boop”, den musikalske komedien på Broadhurst Theatre.
H ow forfriskende å se, i løpet av denne deprimerende sesongen ødelagt av A-liste-kjendiser som underleverer for store dollar, en bona fide ny scenestjerne hoving og belting med det beste av dem.
Hun er mest imponerende for nykommeren, og har den vanskelige oppgaven med å bringe liv til et tullete og stort sett irrelevante kulturikon – tegneseriefiguren Betty Boop fra 1930 -tallet – og t urende den flørtende jazzalderskapingen til et relatabelt menneske.
Rogers gjør nettopp det, med et blunk, sublim stemme og en smekkende ånd.
«Boop», en morsom om ikke fantastisk musikal med en fizzy poengsum av David Foster og Susan Birkenhead, gir Betty «alven» og «Barbie» -behandlingen for å kaste det snakkende varemerket inn i den harde virkelige verden.
Kløe for å unnslippe sin svart-hvite, enkle eksistens med pudgy hunden i en H-ome som ser ut som en monokrom «Pee-Wee’s Playhouse,» den krøllete sangeren og filmstjernen bruker en av Wacky Grampys (Stephen Derosa) oppfinnelser for å reise til 2025 Manhattan.
Når hun lander, morsomt på Comic Con på Javits Center, drar hun fra Kansas til Oz. Bright Pops of Color Dance rundt scenen og Betty møter en annen type større enn livet i de fem bydelene.
New York, Betty observerer, «ser ut som en tegneserie.»
Hun faller snart for en trompetist som heter Dwayne (den silkemyk, sjarmøren Ainsey Melham, hvis melodier har et snev av Michael Buble) og hjelper hans fremmede barnesøster Trisha (Angelica Hale) med å finne tillit.
Når NY1 -reportere innser at Betty Boop på mirakuløst vis har kommet til live – er showet veldig klar over sin egen latterlighet og spiller det opp – hun er uventet en avgjørende rolle i det borgermestervalget.
“Boop ”’s plot, som tittelen, er monosyllabisk. A til boop. Den grunnleggende og forutsigbare boken fra forfatteren Bob Martin er helt sikkert et nikk til kortfilmene hennes, for eksempel «Betty Boop, MD,» eller «Betty Boop’s Big Boss.»
Kom ikke og leter etter «Hvem er redd for Virginia Boop?» Og hvorfor ville du?
Jeg brydde meg ikke alltid hvor historien gikk. For eksempel, Grampy og Valentina, hans astrofysiker eks-kjæresten spilt av Faith Prince, er han oppover underveldende komisk lettelse i en musikal som allerede er all komisk lettelse.
Og andre omgang slynger seg tidvis når kompleksiteter oppstår.
Men på grunn av de anstendige en-linjene, hyggelige nok sanger og jeg er Ashy Dance Numbers-ikke mange av dem på Broadway lenger-likte jeg stort sett B UMP-Free-turen til en lykkelig slutt.
Materialet får en boop-boop-a-boost fra noen magiske øyeblikk av Stagecraft B y-direktør Jerry Mitchell.
På toppen av Act 2 klarer han kanskje sitt beste triks siden tredemølle-bragden i «Kinky Boots» ved å bruke kostymer og skarp koreografi for å ha lyst til å hoppe mellom tegneserien og kjøtt-og-blodverdener. Old-School Tactile Dazzle.
H owever, showets største utfordring eksisterer utenfor scenen: å gjøre Betty Boop til uavgjort 95 år etter at hun debuterte. På dette tidspunktet er ikke ikonet egentlig nostalgisk for noen eller øverst i noens sinn. Uansett hva du måtte føle om den store øyne klaffen, er attraksjonen i dag ikke t itle, men Rogers.
Hun kan gjøre alt. Som smiley, spervescent og vel, animert som skuespillerinnen er det meste av natten, finner hun makt og emosjonell resonans i sitt 11 -nummer «noe å rope om.»
Etter den stunner er det enkelt – og en glede – å forestille seg at Rogers spiller et antall deler i fremtiden.
Og det er ingenting galt med en animert karakter i en hjerneløs musikal som er din første sprut.
Hvem vant en Tony for sin forestilling som Sally i “You’re A Good Man, Charlie Brown” for 26 år siden? Det ville være Kristin Chenoweth.
Det er et slikt throwback -showbiz -energi til å oppdage et stort talent som Rogers som gjør at markeringen lyser glimt litt lysere når du utmerker teatret og går ut til Sardis.
