Teateranmeldelse
FEID BORT
90 minutter, uten pause. På Longacre Theatre, 220 W. 48th Street.
Noe jeg ikke kommer til å si på dødsleiet mitt: «Jeg skulle ønske jeg hadde sett flere serier om båter.»
Nok et mannskap av syngende sjøfolk legger ut i Avett Brothers’ ujevne «Swept Away», som åpnet tirsdag kveld på Longacre Theatre. Musikalen legger til en vridd ny vri – kannibalisme.
På Broadway? Ikke så appetittvekkende.
Et desperat måltid av menneskekjøtt passer definitivt dårlig sammen med bandets pene til henrivende folkesanger fra albumet «Mignonette» fra 2004, oppkalt etter en engelsk yacht fra 1800-tallet, hvis passasjerer bukket under for den groteske handlingen etter at skipet deres sank og flere ble strandet ombord i en livbåt i tre uker.
Før og etter de nosh, synger de. Hva annet?
Ved forestillingens start, mange år senere, møter vi Mate, en moden skjeggete kar som ligger på sitt eget dødsleie og grubler over båter. Den plagede mannen, spilt av John Gallagher Jr. med en skummel nordøstlig aksent som visstnok er bakskogen i Vermont, er traumatisert av de opprivende minnene om hans overlevelse på det nådeløse havet.
De grønt-opplyste spøkelsene til de tre følgesvennen hans ber raringen om å «fete seg!» og til slutt fortelle deres forferdelige historie.
Det er en musikal, så naturlig nok følger han det. Handlingen er langt fra basert på en sann historie, forresten. Karakterene har ikke navn, og handlingen har blitt flyttet fra et britisk charter til en fortsatt ikke akkurat relaterbar amerikansk hvalfangstekspedisjon.
Sjelden foreslår jeg at et show skal være lengre enn det allerede er, men 90 minutter er et fryktelig fortettet tidsrom for å gå fra boarding til blodtørst.
I John Logans strømlinjeformede bok har de fire hovedpersonene våre knapt et sekund på å utvide seg utover de grunnleggende beskrivelsene, som er som følger:
Mate er en boozehound scallawag, kaptein (Wayne Duvall) er en døende rase av gammeldags hvalfanger, Lillebror (Adrian Blake Enscoe) er en kjærlighetssyk optimist som ønsker å utforske verden, og bror (Stark Sands) er hans dypt religiøse søsken som ikke.
De første dagene gliser de og roper lykkelig «Yo ho!»-stil. Utkledd som Bushwick-miksologer av kostymedesigner Susan Hilferty, seilere bakhodet også, men aksepterer til slutt hverandre. På en måte.
Lillebror lengter etter jenta sin hjemme, det eneste bankende hjertet «Swept Away» narrativt kan kreve.
Enscoe, med ikke mye materiale å forankre til, gjør likevel en rørende Broadway-debut som det yngste medlemmet. Han har en nydelig, krystallinsk stemme mens han synger rett opp til de blinkende stjernene, og stråler ut en stjernes energi fra scenen.
Resten, delvis på grunn av beboende verdenstrøtte karakterer, blir mer slitne.
Når deres dødsdømte fartøy kjører inn i en hard storm, kantrer Rachel Haucks sett med dekk og master på imponerende vis mens vinden pisker publikums ansikter som en 4DX-filmvisning av «Avatar».
Avsløringen – en trist livbåt i tre – er en umiddelbar skuffelse.
Den intetsigende robåten er alt som er å se på de neste 45 minuttene. Regissør Michael Mayer å snurre det flytende objektet rundt og rundt er ikke nok til å live opp det statiske bildet, spesielt etter at den lignende «Life of Pi» var så visuelt forbløffende for to sesonger siden.
Andre halvdel av showet er ugjennomtrengelig merkelig. Karakterenes forverrede situasjon beveger eller trollbinder ikke noen mens vi venter på det grusomme uunngåelige.
Ettersom de solbakte dagene går, blir guttene svakere. Men på Broadway hindrer ikke en lammende sult deg fra å synge ut. Enscoes tall er sublimt; Gallaghers – uptempo og rockeaktig – er Disneys «Haunted Mansion».
Så, i løpet av de siste 20 minuttene, når samtalen går til hvem av dem som skal lages til middag, begynner billettkjøpere å revurdere reservasjonen etter showet hos Joe Allen. Leveren der er helt deilig, men «Swept Away» vil få deg til å søke «vegansk.»
