SLOVIANSK, UKRAINA — Det så ut som et vanlig, beskjedent hus i utkanten av Sloviansk, en liten by like bak frontlinjen i det østlige Ukraina. Men stuens tunge møbler hadde blitt erstattet av sammenleggbare bord og seks store flatskjerm-TVer. Fem menn i utmattelse overvåket bildene som blinket over skjermene: direkte feeds fra rundt tre dusin førstepersons-visning (FPV) droner som svever over frontlinjen bare 15 miles unna.
Det var ingen jagerfly på bildene og ingen våpen eller militære kjøretøy. Både russere og ukrainere har lært å holde alt dette skjult for dronene som stadig svermer over hodet. Men inntrengerne kunne fortsatt rykke frem når som helst, og soldatene i kommandosenteret – medlemmer av en ny enhet kalt «Heavenly Punishment» – gjennomsøkte videofeedene, zoomet inn og ut på tregrenser og spredte steiner som kan skjule revehull.
En sjette skjerm integrerte informasjonen fra feedene: et gigantisk animert kart som viser begge siders posisjoner og eiendeler – en russisk tank her, en russisk overvåkingsdrone som slentrer der. Ingen snakket mens mennene så og undersøkte, mens de ventet på muligheten til å beordre et angrep, enten av en angrepsdrone eller en av enhetens få gjenværende artillerikanoner.
På to og et halvt år med krig har droner forvandlet kampene i Ukraina. Autonome enheter kommer i alle former og størrelser – rekognoseringsdroner, angrepsdroner, sjødroner, til og med ubemannede kjøretøy for medisinsk evakuering. De fleste av FPV-dronene som mater skjermene i Sloviansk er bare 10 tommer lange, laget av billige kommersielle komponenter, vanligvis kinesiske, og drevet av rotorer.
I den andre enden av spekteret kan store, dyre enheter med faste vinger – noen ligner små fly – angripe opptil 1000 kilometer unna, og levere massiv nyttelast. Det siste året har ukrainske droner ødelagt eller skadet 200 flyplasser og oljeraffinerier dypt inne i Russland.
Den nye teknologien driver fram dramatiske endringer på slagmarken. Summingen over hodet stopper aldri; alt som skjer på eller nær fronten er synlig for fienden. Soldater foretrekker nå dekkede revehull fremfor åpne skyttergraver – det er vanskeligere for en drone å kikke inn i et revehull eller slippe et eksplosiv ovenfra. Selv stridsvogner holder seg godt skjult bak frontlinjen. Fremrykkende russere løper ofte mot ukrainske tropper på motorsykler eller i golfbiler i disse dager – mindre sårbare for droneangrep enn store, tømmende pansrede kjøretøyer.
Både russere og ukrainere kappløper for å utvikle ny droneteknologi, som hver jobber med deformeringshastighet for å holde tritt med hverandre og gjøre utstyret foreldet. De fastvingede rekognoseringsdronene som ga Kiev en stor fordel i krigens første måneder er ikke lenger nyttige takket være russiske mottiltak. Et viktig tidlig vendepunkt var Ukrainas bruk av billige kommersielle droner for kamikaze-angrep, og landet ligger fortsatt foran med å distribuere små FPV-angrepsdroner. Andre utviklinger inkluderer bedre kameraer, mer presise sensorer, antenner med lengre rekkevidde, mindre motorer og skjulte enheter.
Men den viktigste konkurransen handler ikke om maskinvare – den er elektronisk. Russlands største fordel er evnen til å blokkere og forfalske radiosignalene som forbinder ukrainske droner og dronepiloter. Konsekvensene kan bli katastrofale. Ukrainere klarer ikke å oppdage fremrykkende russere; angrepsdronene deres mister veien og savner målene sine eller styrter ubrukelig til bakken. Noen analytikere anslår at russisk elektronisk krigføring (EW) kan sette mer enn halvparten av ukrainske slagmarkdroner uføre – og ukrainske forsøk på å omgå denne jammingen og spoofingen er nå en av krigens viktigste fronter.
I det lange løp er svaret kunstig intelligens – programvare som gjør at en angrepsdrone kan fly den siste milen uten pilot. Det er en todelt utfordring for utviklere – det er to viktige trinn en AI-aktivert drone må kunne utføre selv. Den første utfordringen er navigasjon: å utvikle programvare for den lille flykontrolleren om bord på dronen som kjenner den tiltenkte flyveien og gjenkjenner territoriet under, og leder enheten til målet uten GPS eller annen hjelp. Det andre trinnet er streiken – gjenkjenne målobjektet og dykke eller frigjøre en eksplosiv nyttelast uten signal fra en pilot på bakken.
DroneControl er en av en håndfull ukrainske startups som jobber med å løse disse problemene. En spinoff av et eldre firma, trekker på den store mengden IT-talenter som gjorde Ukraina i fredstid til et globalt knutepunkt for programvareutvikling. Men nå, i krigstid, har mange teknikere vendt seg til å lage våpen, og DroneControl viser frem forskjellen mellom russere og ukrainere som prøver å utvikle droneteknologi.
«Russen har mer penger,» forklarer DroneControl-sjef Dmytro Saltovets. «De har kraftigere elektronikk og lager større droner, produsert i store mengder på statsfinansierte fabrikker – det russiske militærindustrielle komplekset.» DroneControl er et lite privat selskap – ett av flere hundre som produserer droner, dronekomponenter og programvare – uten tilknytning til myndighetene og opererer på et begrenset budsjett.
Geniale ingeniører og programmerere drevet av en følelse av at det haster i krigstid nøyer seg med det som er tilgjengelig. En nylig dag på et testfelt brukte et DroneControl-team gaffatape og plastglidelåser for å feste håndlagde komponenter til en slått bevinget Styrofoam-enhet. «Startups som vår er mer fleksible enn store russiske produsenter,» sier Saltovets, en utdannet ingeniør og tidligere soldat. «Vi er mer ressurssterke og motiverte, og vi er avhengige av at soldater gir tilbakemeldinger for å avgrense produktene våre.»
Kommandosentralen i Sloviansk, som sliter på førstehånd med å bekjempe russisk EW, er på den andre siden av denne viktige tilbakemeldingssløyfen. I følge enhetens sjef, som går etter kallesignalet «Hest», bruker Heavenly Punishment allerede rudimentær AI for å hjelpe piloter med å komme inn på mål i nærheten. Men i mellomtiden, mens den venter på mer sofistikerte løsninger, utvikler gruppen sine egne improviserte svar.
Enheten har et team av teknikere og programmerere som modifiserer droner donert av sivile og ideelle organisasjoner. Teamet kommuniserer ofte med maskinvare- og programvareutviklere om hva som trengs på slagmarken – det sender tekstmeldinger for å be om en annen motor eller en annen flykontroller eller en mer presis algoritme. «Det er en normal IT-produktsyklus,» forklarer Saltovets. «Et selskap utvikler et minimalt levedyktig produkt, og tester det deretter i felten. Bare i dette tilfellet står liv på spill, så syklusen er mye raskere – det skjer i løpet av dager eller uker.»
Heavenly Punishment-teamet bygger også sine egne enheter, for det meste fra komponenter kjøpt på nettet. Blant de stolteste produktene er en «repeater» fra luften som kan videresende elektroniske signaler fra en fjern FPV-drone til en pilot på bakken, og utvide FPV-enhetens rekkevidde med opptil 30 miles. Enda viktigere i kappløpet om å slå russisk EW, omskriver teamet ofte programvaren som styrer dronene sine, modifiserer frekvensene til signalene de er avhengige av og gjør dem i stand til å bytte frekvenser midt i flyet.
Hvem vinner droneteknologiløpet? Ukrainske teknikere og soldater sier at konkurransen er hals og nakke. – Russerne er bedre på noen ting, sier Saltovets. «Vi er bedre på andre.» Kanskje ikke overraskende, etter alt å dømme, produserer ukrainerne fortsatt bedre kortdistanse slagmarkdroner og distribuerer dem mer genialt. Men når det gjelder store, dyre systemer, har russen ofte en fordel.
Det eneste unntaket: sjødroner – Kiev er langt foran i det riket. Ukraina er også i ferd med å ta igjen EW – den overraskende inntrengningen i Kursk i august ville vært umulig uten omfattende jamming og spoofing. Det er for tidlig å si hvem som ligger foran i AI-løpet. Moskvas andre store fordel: dens Orlan-10 rekognoseringsdroner, som ofte er i stand til å unngå ukrainsk oppdagelse og kan beordre dødelige angrep fra en rekke angrepsvåpen – droner, artilleri og ballistiske missiler.
I motsetning til i mange andre ukrainske samtaler om hva som trengs på slagmarken, kommer USA relativt sjelden opp i diskusjoner om dronekrigen. Ukrainere tror at USA lager en drone like god som Orlan, men de forventer ikke at Pentagon skal dele den – vi har delt lite om noen banebrytende militærteknologi. President Volodymyr Zelensky ba nylig Vesten om ytterligere midler til droneutvikling, og teknikere klager bittert over USAs tilsynelatende manglende evne til å forhindre amerikanske elektroniske komponenter fra å komme inn i Russland. Men i det store og hele ser det ut til at ukrainere ser på droneracet som noe de kan og må gjøre for seg selv.
Droneutvikling og AI posisjonerer ukrainske firmaer til å spille en ledende rolle i det globale teknologimarkedet, og mange ser allerede militære og sivile kjøpere i utlandet. Men på kort sikt, på fronten nær Sloviansk, er tungt artilleri fortsatt viktig – fortsatt mer pålitelig og destruktivt enn droner – og Ukraina mangler fortsatt desperat både artillerikanoner og ammunisjon. «Vi er smidige, vi er målbevisste, og vi holder oss,» sier sjef Horse. «Men droner er ingen erstatning for tunge våpen, og vi trenger fortsatt amerikansk hjelp.»
Tamar Jacoby er direktør for New Ukraine Project ved Progressive Policy Institute.
