Det er molto bene å være Leos kjæreste.
På fredag kvelds åpningsseremoni for vinter-OL i Milano, Italia, bar Vittoria Ceretti, den 27 år gamle modellen – og Leonardo DiCaprios tjue og tjue – det italienske flagget foran vertslandets nasjonalsang.
Utover hennes åpenbare potensial for overskrifter (dette var en fest som også feiret paparazziene), var Cerettis plikt fornuftig.
Italieneren Ceretti, hvis du på en eller annen måte ikke kunne gjette herkomsten til etternavnet hennes, var en del av en hyllest i rullebanestil til den avdøde designeren Giorgio Armani, den milanesiske motedesigneren som døde i september i fjor. Modeller spankulerte i elegante Armani-drakter i rødt, hvitt og grønt. Alle så nydelige ut.
Selv om kickoffens offisielle tema var «harmoni», var det virkelige salget i iskalde Italia skjønnhet. Den europeiske nasjonens klær, kunst, musikk, mat og, ja, genetiske gaver, var på full utstilling. Ikke så mye den tusenårige flittigheten til Duomo, Colosseum eller romerske akvedukter. Slike gigantiske mekaniske elementer koster mange euro.
Dessverre ble Italias utstillingsvindu, som Frankrikes duskregn for to år siden, ganske rart.
Det var ikke noe seriøst forsøk på å matche verdensmakten fra 2022s leker i Beijing eller OL i 2014 i Sotsji, Russland, som var enorme, presise og militante.
Til sammenligning var mini Milan for det meste en serie repeterende, lite imponerende danser. Utøverne danset ikke som om ingen så på, men halvparten så mange mennesker så på enn det ville vært om sommeren.
Den første a-fem-seks-sju-åtte inneholdt statuer av Amor og Psyche fra de romerske «Metamorphoses» som hoppet rundt andre kunstverk på jakt etter hverandre. I motsetning til dansere på Paris’ særegne presentasjon i 2024, oppsøkte de ikke en ménage à trois.
Så spratt tre store bobleheads av komponistene Gioachino Rossini, Giuseppe Verdi og Giacomo Puccini – kjent for operaene sine – sammen mens dansere kledd som fargerike noter, espressomaskiner, bilderammer, kokker, Galileo og Leonardo da Vinci svingte rundt.
Det var en visjon ut av «Eurovision».
Deretter sang den berømte italieneren Mariah Carey «Volare», som gikk til hennes litt mindre ikoniske nye sang, «Nothing is Impossible». Hun hørtes flott ut og rørte seg ikke en millimeter.
Det var en annen koreografert sekvens med hovere som representerte byer og natur, eller noe sånt.
Og så kom selvfølgelig idrettsutøvernes parade. Et valg som oppsummerer hele campy-arrangementet godt, er at det italienske teamet gikk ut til en teknoversjon av «Largo al factotum» – «Figaaaro! Figaaaro!» – fra «Barberen fra Sevilla».
Jeg var ikke begeistret for arrangementet som delte paraden inn i fire byer – Milano, Cortina, Livigno og Predazzo – men det var de mest utbredte vinterlekene noensinne, og dermed tillot flere olympiere å få sitt øyeblikk i solen. Eller snarere snø.
Etter det – hva vet du? – mer dans! «White Lotus» sesong 2-skuespiller Sabrina Impacciatore boltret seg rundt på scenen med fjellbykarakterer i et vanvittig produksjonsnummer om historien til Milanos skikultur som ikke ville vært malplassert på amerikansk TV i 1983.
En sen, tidfyllende komedierutine med skuespillerinne Brenda Lodigiani som gjør store, dramatiske italienske bevegelser, mens hun snakker med hendene mens mikrofonen hennes ikke fungerte, kunne ha fått tittelen «Kostnadsbesparende tiltak».
Nattens høydepunkt var tenoren Andrea Bocelli som på storslått sang sang arien «Nessun dorma» fra Puccinis opera «Turandot». Øyeblikket hadde virkelig betydning, storhet, tårer og frysninger. Endelig!
Det så ut som om seremonien var i ferd med å være over og at fakkelbærerne ville tenne grytene.
«Ingen!» sa arrangørene. «La oss kaste inn en meningsløs solsystemdans og en antikrigsdans, og la Charlize Theron lese et sitat fra Nelson Mandela!»
Kall meg gammeldags, men er ikke de beste ambassadørene for enhet ved OL verdens største idrettsutøvere – ikke stjernen i «Mad Max: Fury Road»?
