På forsiden av det ser det ut til at Wall Street liker Bank of America-sjef Brian Moynihan.
Forrige uke sa landets nest største bank at inntjeningen falt mindre enn forventet, og media fremstilte det som en seier. Aksjen gikk opp.
Spør analytikere og investorer, og det er en vag konsensus: Hei, administrerende direktør har vært der i 15 år. La styret oppfylle ønsket hans: La ham styre stedet for fem til – til han er 70.
Innvendig er troppene imidlertid i ferd med å bli urolige, og det av mange grunner. Kulturelt sett er Moynihan en merkelig passform for et antrekk som er basert på trilling og handel.
Han er utdannet advokat – etter å ha sluttet seg til BofA som generaladvokat fra et av dets mange oppkjøp, Boston-baserte Fleet Financial.
Faktisk bringer administrerende direktør en advokats nøling til jobben, ifølge kilder i banken.
Frustrerte ansatte peker på en plagsom ledelsesstil og motvilje mot å ta den riktige typen risiko, spesielt på handelsbordet for å støtte store bedriftskunder og deres bankavtaler.
Dette, sier de, er en nøkkelårsak til at BofA – til tross for sin massive balanse – fortsatt er en aktør innen investeringsbankvirksomhet, og henger stadig etter slike som Goldman Sachs og JPMorgan.
Det er også grunnen til at aksjer i BofA ligger langt bak JPMorgans og Goldmans de siste fem årene i det som har vært et oksemarked for finansaksjer.
«Brian liker å skryte av at skrivebordet vårt ikke har gått med tap på flere år,» sa en BofA-innsider. «Det er sant, men hvis du ikke mister litt støttekunder, vil du ikke få bankkundene med store penger. Det er slik vi fortsetter å tape mot Goldman og JPM.»
En talsmann for BofA hadde ingen kommentarer.
Siden finanskrisen i 2008 har handelsrisiko – bruk av bankens kapital til å gjøre markedssatsinger – fått et dårlig navn og ikke av helt dårlige grunner.
Handelsfeil er en av grunnene til at hele det finansielle systemet dumpet, og regulatorer har siden gjort det vanskelig å drive store, såkalte proprietære handler.
Selvfølgelig er røttene til finanskrisen mer kompliserte. Boligboblen som utløste panikken begynte med regjeringens politikk som oppmuntret bankene til å gi boliglån til alle, også folk uten jobb.
Bankene pakket deretter disse lånene inn i obligasjoner og ble slurvete og holdt mange av dem på bok. Obligasjonene tanket og krateret balanser over hele systemet.
BofA var blant de som ble rammet, selvfølgelig. Det var slik Moynihan fikk jobben sin. Ken Lewis ble kastet ut, og styret tok kontakt med interne advokater ledet av Moynihan for å rydde opp.
Han har gjort en anstendig jobb i den forbindelse, og overbevist Warren Buffett om å gjøre en strategisk investering. Aksjen er godt unna sine laveste nivåer etter krisen.
Når det er sagt, den riktige typen handelsrisiko – å bruke balansen på 3 billioner dollar til å støtte kunder – ble presset ut av forretningsmodellen, og det koster nå firmaet, forteller interne kritikere.
Regulatorer er mindre opptatt av disse handelene. Krisen i 2008 er over, og bankene er mye bedre kapitalisert.
Følgelig er dette en tid for å ta litt risiko og bruke balansen din til å støtte kunder – som å støtte handler for en stor investeringsbankkunde som nettopp lanserte en obligasjonsavtale.
Unnlatelse av å møte opp for slike avtaler, og du vil miste mange avanserte kunder – slik BofA har gjort, forteller innsidere meg.
Moynihans tilhengere vil peke på 10 kvartaler på rad med inntektsvekst i salg og handel.
Det de ikke kan benekte er at hans risikoaversjon ikke redder banken fra noen truende Armageddon, mens han putter penger i lommene til bankfolk hos Goldman Sachs og JPMorgan.
Kanskje det er derfor Buffett har tømt innsatsen i det siste, ifølge skravlingen på innsiden, uansett. Hvis det begynner å komme seg inn på gaten, kan det tvinge sjefen til en tidligere pensjonisttilværelse enn han ønsker.
