Da «Barbie» og «Oppenheimer» brast inn på kino i juli i fjor, og til slutt samlet inn mer enn 2 milliarder dollar, var forståsegpåere utenom seg selv av glede.
«Endelig!» utbrøt de beleirede nerdene. «Bevis positivt på at publikum lider av franchisetrøtthet og har lyst på smarte, originale og utfordrende filmer.»
Hollywood ble reddet.
Eh, egentlig ikke.
De fleste av disse billettkjøperne ville bare kle seg ut som rosa dukker på Instagram for en dag og lage temacocktailer med spiselig glitter.
Jeg deltok på en av disse festene.
I svart.
Av ‘heimer-halvdelen er legioner av fans av regissør Christopher Nolan like standhaftige som katolikker fra 1950-tallet, og mange andre mottakelige lemen ble rett og slett pisket opp i hashtag-vanviddet.
Deltagelse var obligatorisk.
#Barbenheimer var dessverre en filmisk Brigadoon – flyktig og morsom så lenge den varte – som siden har forsvunnet inn i Burbanks tåke.
Les Fandango akkurat nå, og du vil se at Hollywood er helt tilbake til business as usual, og at virksomheten er oppfølgere og regummieringer.
Den nr. 1-filmen i verden er «Inside Out 2», Pixars oppfølging av familiefilmen om søte snakkende følelser.
Seriens andre oppføring er stort sett den samme som den første, om enn med en pubertetsvinkel, og har allerede spilt inn 1,2 milliarder dollar.
Den innenlandske topp fem av 2024 er avrundet av «Dune: Part Two», «Godzilla x Kong: The New Empire», «Kung Fu Panda 4» og «Bad Boys: Ride or Die».
«A Quiet Place: Day One» er for tiden på vei opp også.
«En», «To», «4», «x».
Publikum gir industrien ingen åpenbar indikasjon på at den ikke bør slynge ut kjente og forutsigbare titler som en fabrikk i Zhengzhou.
Riktignok tjener de fleste av dem ikke de store pengene de gjorde så sent som i 2019 da ni av de 10 oversteg 1 milliard dollar på verdensbasis.
Men de overgår ikke desto mindre ferskere egenskaper, som de utmerkede «Challengers» med Zendaya, med store marginer.
Bare tre av årets største inntjenere er såkalte originalfilmer. Og to av disse – «IF» med Ryan Reynolds og «The Fall Guy» med Ryan Gosling og Emily Blunt i hovedrollene – var flopper.
Fortjent det.
Duds, begge to.
Jeg river Hollywood hele tiden for dens vane med å måke smuss i bunnen og dens lammende frykt for å ta sjanser, men i det siste er det vanskelig å klandre dem.
Etter rygg-mot-rygg-sukkerstøtene med COVID-nedleggelser, to arbeidsstreiker og strømmingsnedgangen, er det mye lettere å bringe tilbake McRib.
Jeg abonnerer på det gamle gamblers ordtaket om at «skremde penger vinner aldri», men problemet er at i filmbransjen gjør de det av og til.
Og det «av og til» er nok til å holde studioer som sliter borte fra å ta en risiko på slike som «Avatar», «1917», «Get Out» og «Coco» en stund.
Bekymringen er at deres hullfyllende latskap blir en fullverdig avhengighet.
«Coco» var forresten Pixars siste originale billettkontor.
For syv lange år siden.
For å vise hvor desperat Hollywood er etter oppfølgere, annonserte Disney-sjef Bob Iger «Toy Story 5» på en kvartalsvis inntektssamtale.
Noen optimistiske kinofile ber om at Barbenheimer-fenomenet gjentas 22. november når «Gladiator 2» og «Wicked» slippes samme helg.
Det er en åpenbar parallell: den ene er en storfilm som appellerer til menn og den andre rosa egenskapen er rettet mot kvinner.
På grunn av rollebesetningene og nostalgien er det litt fanbaseoverlapping.
Kontantmessig kan det tenkes at den romerske reduxen og «Wizard of Oz»-riffet Broadway-musikalen vil matche den andre duoens suksess.
Kreativt sett er Wickiator imidlertid det motsatte av kinoer som blir overveldet av en feministisk dukkefilm og en biografi om atombombens far, som begge ble Oscar-nominerte for beste film («Oppenheimer» vant).
En grei filmmusikal og en stjernespekket action-oppfølger regissert av Ridley Scott? Neppe eksplosiv.
