Filmanmeldelse
GRENSELAND
NULL STJERNER.
Kjøretid: 102 minutter. Vurdert PG-13 (intense sekvenser av vold og handling, språk og noe suggererende materiale). På kino.
Noen ganger når en jobb ikke fungerer, vil den tidligere ansatte utelate den kortvarige arbeidserfaringen fra CV-en hennes.
For Cate Blanchett er den viskelige spillejobben den usigelig forferdelige nye filmen «Borderlands».
Hvis jeg var den to ganger Oscar-vinneren, ville jeg ansatt et crack-team til å jobbe døgnet rundt for å skrubbe all omtale av det fra internett. Filmen er så pinlig.
Dessverre, foreløpig, sitter stjernen i «Tár» og «Blue Jasmine» fast som hovedrollen i årets verste film – en utmattende, 102-minutters utholdenhetstest som er like livløs som videospillet det er basert på.
Og Blanchett er heller ikke helt fri for skyld. Hun leser replikkene, slik de er, som en TSA-agent ved morgenkvisten.
Skuespillerinnen har ingen håndgripelig tilknytning til hennes tøffe, knapt levende ensemble, inkludert Jamie Lee Curtis (en annen Oscar-vinner), Kevin Hart (en nesten Oscar-vert) og morsomme mannen Jack Black.
Ikke Blanchetts feil, men hun tar også på seg en stygg knallrød parykk som kan ha vært inspirert av Dairy Queen soft-serve.
Alt med «Borderlands» er forferdelig: skuespill, forfatterskap, regi, design. Mens karakterene trasker gjennom sanden på jakt etter det mystiske hvelvet, leter det desperate publikum gjennom skjermen for å finne alt de kan glede seg over – eller i det minste forstå. Vårt søk viser seg å være resultatløst.
En sjekk-innløsende Blanchett spiller Lilith, en no-nonsens dusørjeger som har i oppgave å gjenopprette den tapte datteren til Atlas (Edgar Ramírez) på planeten Pandora.
«Jeg er ikke barnevakt,» bjeffer Lilith, like skremmende som filmen hennes.
Mens Pandoraen til James Camerons «Avatar» tok hundrevis av millioner dollar å bringe til blendende liv, er mitt tilfeldige estimat av regissør Eli Roths «Borderlands» sitt budsjett omtrent en femti dollar.
Lilith finner den kaninørede jenta som heter Tiny Tina (Ariana Greenblatt, som jeg vedder på at savner «Barbie»-presseturen akkurat nå), som sier: «Miss Lilith, kan du ta tak i badonkadonken min?»
En dum spøk, hun sikter til en lekekanin.
Tiny Tina, gråtende-baby-på-et-fly irriterende, kan være nøkkelen til å åpne hvelvet, som inneholder et vagt våpen… tror jeg.
For å avdekke den tapte skatten slår paret sammen med Roland (Hart), Dr. Tannis (Curtis), en vitenskapsmann, en «psyko» ved navn Krieg (Florian Munteanu) og Claptrap den irriterende roboten (Black), som er i en konkurranse med Tiny Tina for å gi flest kinobillettrefusjoner.
De kjører gjennom ørkenen og skyter folk som en middels «Mad Max», bare de grunnleggende, fargemettede kjøretøyene deres er mer «Thomas the Tank Engine».
De fleste av rollebesetningen er kledd i tegneserie-punk-stilen til Margot Robbies Harley Quinn, men av og til vil du se en nonsjalant statist iført en vanlig t-skjorte.
Hva skjer midt i filmen? Hvem skal si?
Det er noen rutinemessige kampsekvenser, og det avsløres at en av heltene er en klone. Når sant skal sies, kunne jeg aldri finne ut hva som foregikk utover MacGuffin med å søke hvelvet.
Dialogen er full av migreneutløsende videospillsjargong, og filmen gjør ingen anstrengelser for å stå på egen hånd, slik «Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves» så dyktig gjorde i fjor.
Det er knapt noen karakterutvikling eller dramatiske topper og daler i «Borderlands» for å holde seerens interesse, selv for en så kort kjøretid. Og handlingen er undermåls. Alt vi får er Oscar-vinnere som nedverdiger seg selv.
For eksempel, når gruppen oppdager den faktiske, fysiske nøkkelen til hvelvet, snur Curtis sakte hodet med store øyne, munnen agape, på en gjenkjennelig Spielbergsk måte. Men scenen er skutt så dårlig – uten noen stil – at skuespillerinnen ser latterlig ut.
Noen komiske relieffer er imidlertid gitt.
Når en person ble fordampet under klimakampen, lo jeg.
