Carlos Mendoza hadde pitchet managerens versjon av en to-hit shutout tirsdag kveld, den første kampen han noen gang klarte i ettersesongen.
Han hadde behendig stolt på sin startpitcher, Luis Severino, og makset ham ut. Han fikk to light-out bullpen-innsats fra Jose Butto og Ryne Stanek. Han hadde smart gitt Jesse Winker starten på DH, deretter subbet inn JD Martinez, og sammen kjørte de i fire løp.
Han utklasset Brewers-manager Pat Murphy absolutt, og debuterte også i sluttspillet som skipper. Hvis Mendoza spilte sjakk, spilte Murphy Candyland. Det var en fin løpende start på Mendozas karriere etter sesongen.
Men baseball er morsomt på denne måten:
Hvis det er et spill for å forløse funksjoner, som vi lærer gang på gang, er det også et spill med utvilsom sårbarhet. Dagens geni er morgendagens avskyelige. Mendoza visste sikkert dette allerede. Han har vært i spillet i mange år. Gjør det ikke mindre brutalt når du får en bollefull ydmyk pai for første gang.
«Vi har blitt slått ned og vist evnen til å komme oss opp igjen hele året,» sa Mendoza onsdag kveld, etter at hans Mets ga en ledelse på åttende inning under en byrde av tvilsomme trekk fra Mendoza og tvilsomme plasser fra Phil Maton, og tapte en 5-3 kamp til Brewers som nok en gang reduserer sesongen til en en-kamps avsluttende eksamen.
«Vi ble slått i dag,» sa Mendoza. «De er en god ballklubb. Vi er klare til å gå.»
Kanskje hvis Mets hadde innkassert flere gylne muligheter over de første syv omgangene, kunne de ha bygget en større pute enn 3-2 fordelen de hadde i den åttende. Kanskje hvis Pete Alonso ikke hadde snublet over balltre i den første omgangen, og kostet Mets et løp de sikkert kunne ha brukt senere, ville ting kanskje ha føltes litt annerledes med en forskjell på to løp.
Men ledere kan ikke klare seg på den måten. De må forholde seg til det de har. Sean Manaea hadde gitt Mets fem solide omganger med arbeid, var på 86 plasser, og Mendoza veltet den første dominoen da han valgte å ikke be Manaea om å gjøre det han hadde bedt om Severino 24 timer tidligere: spise en sjette omgang. Så i stedet for å trenge ni outs fra bullpen, som tirsdag, trengte han 12.
Han fikk halvparten av dem lett, Reed Garrett og Ryne Stanek gikk seks opp, seks ned – ved hjelp av Francisco Alvarez som fant ut en mulig basetyver. Det kom da gjennom syv.
Og så kom den åttende.
Mendoza hadde tre valg. Han kunne gå til Edwin Diaz for å møte Brewers’ 1-2-3-treffere – men det ville være den eneste omgangen han kunne bruke Diaz, og da måtte han finne ut den niende med noen andre. Han kunne holde seg med Stanek, men Stanek har pitchet mer enn én omgang bare to ganger i løpet av året og bare én gang som et Met – og det gjør oppussing i et 7-0-tap.
Stanek hadde også tillatt åtte hjemmeløp i 55 ¹/₃ omganger i år som en Mariner og en Met, og hurtigballen hans, mens han traff 98 onsdag, er ofte deilig for hurtigballspillere – som Brewers’ unge stjerne, Jackson Chourio, som allerede hadde homert en gang og ledet av den åttende.
«Jeg likte ikke den matchupen med Chourio,» forklarte Mendoza senere. «Han er en veldig god hurtigballspiller.»
Bak dør nummer tre var Maton, som i 28 ²/₃ omganger som Met hadde tillatt nøyaktig ett hjemmeløp – og ingen siden 12. juli.
«Vi ønsket Maton-Chourio-matchen,» sa Mendoza, og det var det han fikk. Og snart plystret Chourio en to-sømmer langt over gjerdet til høyre for å utligne kampen til 3. Maton tillot deretter en knallsingel til Blake Perkins. Han ble et øyeblikk reddet av et dobbeltspill, og tillot deretter en singel til, denne gangen til Willy Adames.
Mendoza burde ha fått ham dit. Matons kurve, vanligvis hans mest dødelige tonehøyde, var av – han hang den ene etter den andre. Så hang han en annen til Garrett Mitchell, og plutselig er Mets i en kjent posisjon, ett spill fra utryddelse.
Det er ikke alt på Mendoza, men nok av det er det. Ledere gjør dusinvis av valg et spill. Aldri spør de seg selv: «Hvordan kan jeg ødelegge dette mest?»
Noen ganger blir det sånn uansett. Noen ganger, bare et døgn etter å ha rullet noe annet enn sjuere, blir terningen iskald. Sjetongbunken din forsvinner på et blunk. Tøff jobb. Spesielt i oktober.
