filmanmeldelse
JUROR NR.2
Spilletid: 113 minutter. Vurdert PG-13 (noen voldelige bilder og sterkt språk). På kino.
Det er en urettferdighet at duds som «Joker: Folie a Deux» og «Megalopolis» spilte på tusenvis av skjermer rundt om i landet, mens Clint Eastwoods fengslende nye film om rettferdighet, «Juror No. 2», bare vil nå 50.
Det svulstige rettssalsdramaet kan godt være den 94 år gamle «Million Dollar Baby»-regissørens svanesang, selv om han ikke har sagt så mye. Og hvorfor skal revolvermannen hoppe over pistolen? Mannen vet fortsatt hvordan man lager en jævla god film.
Hvor bisarrt at de fleste publikummere må vente på streamingdebuten for å se Eastwoods film. Men «Juror No. 2» og dets forsvinnende skremmestudioer i dag: Moralsk kompleks, smart mat som er laget for voksne. Det som burde skremme Hollywood-ledere er tegneserieskurker som synger showtunes, men jeg går bort.
Selv under filmens sporadiske øyeblikk av klunkethet, er du alltid anspent, du tenker alltid, du er alltid fylt med en realistisk redsel. Du lurer alltid på: «Kan dette skje meg?»
Gåten vi sliter med er vanskelig. Nicholas Hoult, en undervurdert skuespiller som er en av hans generasjons beste, spiller Justin, et jurymedlem som begynner å tro at han begikk forbrytelsen – ikke den tiltalte.
Ett år tidligere ble en kvinne ved navn Kendall (Francesca Eastwood, Clints 31 år gamle datter) funnet død på bunnen av en overgang, etter å ha blitt overkjørt med en hard gjenstand og deretter skjøvet over skinnen. Det er i alle fall det de tenker.
Mannen som er tiltalt er hennes voldelige, tatted kjæreste, James (Gabriel Basso), som ble vitne til å krangle med henne på en bar i nærheten. Hun stormet nedover gaten og han fulgte etter henne.
Men ettersom detaljene i saken avsløres, husker den paranoide Justin at han traff noe med bilen sin på samme vei sent den kvelden. Han kunne ikke finne et lik, og han håpet det på det meste var et rådyr. Kanskje var det, kanskje var det ikke.
Uansett er hans forferdelige ulykke, skyldfølelsen og tvilen som har plaget ham siden, og å ha i oppgave å bestemme James’ skjebne – alt fra 30 år til livstid i fengsel – en persons verste mareritt.
For å øke presset er Justins gravide kone Allison (Zoey Deutch, pitch perfect) i ferd med å føde tolv måneder etter at hun fikk en traumatiserende spontanabort. Og, oh right, han er også en alkoholiker i bedring (hans AA-sponsor spilles av Kiefer Sutherland).
Filmen, som er visuelt uklar, lider noe under jurybehandlingen. Gruppen starter nesten enstemmig med å tro at James er skyldig, og deretter, på grunn av deres litt for spesifikke bakgrunn, begynner de å vingle på sikkerheten deres.
Bevisene presentert av den ambisiøse aktor Faith (Toni Collette) – som også stiller som distriktsadvokat og har et fornavn på nesen – stemmer ikke for en tidligere politimann (JK Simmons) og en medisinstudent (Chikako Fukuyama). ) gir sin egen ekspertinnsikt på hvordan skadene faktisk oppsto.
Disse scenene, som alltid er underholdende, anstrenger likevel godtroenhet. Karakterene kommer til konklusjoner som er vanskelig å tro at virkelige mennesker vil komme til, og begir seg ut i retninger det er umulig å fatte en fornuftig dommer ville tolerere.
Stødig mens hun går, men selv når karakterens liv faller i stykker, er den avslørende hjerteprestasjonen til Hoult. Han er stille, reservert og urolig med en stålfast besluttsomhet og blendende uttrykksfulle øyne. Skuespilleren, mer allsidig enn du skulle tro, overspiller aldri et slag mens stormen inni ham raser.
Noe av det som gjør debatten vår om Justin så livlig, er den enkle vennligheten Hoult utstråler. Hvordan kunne noen så uskyldig og godmodig bli viklet inn i en så grufull forbrytelse? Og hvis han faktisk gjorde det, vil vi virkelig at denne søte karen som er i ferd med å bli en ny pappa skal lide de åpenbare konsekvensene, eller presse seg gjennom sprekkene til et beleiret rettssystem?
«Det er en tøff en,» sier Collette’s Faith.
Og det samme er «Juror nr. 2» på alle de riktige måtene.
Takk, Clint, for en lang og strålende karriere fylt med tøffe.
