Den første natten til Alexei Navalnyj i en fengselscelle, etter å ha blitt arrestert på en flyplass i Moskva tidlig i 2021, sov han som en baby.
«Du kan forestille deg at du ville gå rundt innenfor disse fire veggene og ikke kunne slå deg til ro,» skriver den avdøde aktivisten i sitt posthume memoar, «Patriot» (Knopf), ute nå. Men i stedet følte han en merkelig følelse av lettelse.
«Jeg var ikke i tvil om at jeg ville tilbringe de neste fem årene i fengsel,» skriver Navalnyj. «Fremtiden min var forhåndsbestemt og klar. Det ville ikke være noen overraskelser.»
Det hadde allerede vært et år med for mange overraskelser for en av Vladimir Putins mest frittalende kritikere. (I boken – satt sammen mellom dagbokoppføringer før og etter hans død, sammen med innleggene hans på sosiale medier – beskriver Navalnyj den russiske presidenten som en «hevngjerrig rundmann» og en «bestikkende gammel mann».) Fem måneder tidligere hadde Navalnyj døde nesten under en flytur fra Sibir til Moskva, etter å ha blitt forgiftet med en nervegift.
Han skjønte at noe var galt midtveis i å se en episode av «Rick and Morty» på den bærbare datamaskinen, skriver han. Navalnyj tilbrakte de neste 18 dagene i koma og våknet opp på sykehus i Tyskland. Selv om han var heldig som overlevde, ble han ikke avskrekket fra kampanjen mot Putin. Tross alt var det ikke det første forsøket på livet hans. Han hadde blitt angrepet med mystiske kjemikalier før: en gang i 2017, da han ble midlertidig blindet på høyre øye fra et grønt stoff, og igjen i 2019 mens han var på et fengselssykehus.
Til tross for den enorme risikoen, forble han «besatt av ideen om å komme tilbake til Moskva så raskt jeg kunne,» skriver han. «Putin er gal, men han kommer ikke til å være gal nok til å skape en stor hendelse ved å arrestere meg på flyplassen.»
Navalnyj tok feil; Putin var at nøtter. Og dessuten så en av de arresterende offiserene merkelig kjent ut for Navalnyj. Selv om han hadde på seg en maske – dette var fortsatt under pandemiens tjukke – kunne Navalnyj ha sverget på at han så nøyaktig ut som Ivan Vladimirovich Osipov, en av fire russiske føderale sikkerhetstjenester han mistenkte hadde forgiftet ham.
«Han har akkurat det samme runde ansiktet, posene under øynene, og viktigst av alt, et sjokk av grått hår foran,» skriver Navalnyj. Han kunne ikke være sikker, men det virket som noe Putin ville gjøre, bare for å komme under huden på Navalnyj.
I løpet av de neste to og et halvt årene ble Navalnyj møtt med et økende antall oppdiktede anklager, alt fra brudd på prøveløslatelse til underslag til å baktale en veteran fra andre verdenskrig. I august 2023, som den siste spikeren i kista hans, ble han dømt til 19 år for ekstremisme. Men hans eneste forbrytelse var å våge å stille spørsmål ved Putins absolutte autoritet.
Navalnyj satte seg aldri for å bli det offentlige ansiktet i kampen mot russisk autoritarisme, langt mindre en martyr. Han planla opprinnelig en karriere i juss, men graviterte mot aktivisme, først rettet mot korrupte olje- og gasselskaper før han vendte oppmerksomheten mot Kreml. Han grunnla Anti-Corruption Foundation (ACF) i 2011, og la ut veldig populære videoer på YouTube, som påsto å fortelle sannheten om Putins gjeng med «skurker og tyver».
Navalnyj var spesielt kvalm av nostalgi etter glansdagene til Sovjetunionen, en følelse som var bakt inn i Putins verdensbilde. («Vi skal være like respektert og fryktet som USSR,» var Putins uoffisielle slagord.) «Jeg syntes det var latterlig og var sikker på at det ikke ville fungere, men jeg tok feil,» skriver Navalnyj.
Navalnyj delte ikke denne nostalgien. Faktisk var hans mest varige barndomsminne å prøve (og ikke alltid lykkes) å få melk til lillebroren. «Hver dag etter skolen gikk jeg til butikken og ventet i kø i minst førti minutter for å kjøpe den forbanna melken,» skriver han og legger til at han ofte gikk tomhendt hjem. «En stat som ikke er i stand til å produsere nok melk til sine innbyggere, fortjener ikke min nostalgi.»
Han kutter ikke ordene når han diskuterer Putin, og insisterer på at han ikke bare er uenig med den russiske presidenten, men aktivt hater ham. Og ikke på grunn av hans forsøk på livet til Navalnyj. «Jeg hater Putin fordi han har stjålet de siste tjue årene fra Russland,» skriver han.
Putin tok ikke lett på den offentlige kritikken. Navalnyj og ACF ble utsatt for hundrevis av raid på kontorene deres, med «folk i svarte masker som sager dører ut av rammene, søkte overalt, beslagla telefoner og datamaskiner», skriver Navalnyj. Men trakasseringen var aldri nok til å ta motet fra ham.
Navalnyj husket en samtale med Boris Nemtsov, en annen Putin-kritiker, som advarte ham om at Kreml «lett kunne drepe meg fordi jeg var en [political] utenforstående.» Men Nemtsov anså seg selv som usårbar, fordi han var en tidligere visestatsminister. En uke senere ble Nemtsov myrdet i sentrum av Moskva, bare noen meter fra Kreml.
«Jeg forsto da at alle disse samtalene om hvem som var i fare og hvem som var trygge var meningsløse,» skriver Navalnyj.
Da han ble fengslet i 2021, fant Navalnyj at forholdene var beslektet med en «konsentrasjonsleir i fascistisk stil». Treningsgården var akkurat stor nok til 27 trinn rundt omkretsen. Legene måtte behandle ham gjennom hull i et bur. Fordi han ble ansett som en flyrisiko, ble Navalnyj vekket hver time av «en mann i overfrakk som sto ved siden av sengen min».
Hans verste opplevelser var i shtrafnoy izolyator (eller SHIZO for kort), en isolasjonscelle. Navalnyj ville bli sendt til SHIZO for de minste overtredelser, som å «regelmessig angre den øverste knappen på fengselsuniformen min,» skriver han. Av de 1126 dagene han ble fengslet, ble 295 tilbrakt i SHIZO.
Han holdt seg tilregnelig med å skrive i meieriet sitt, så vel som å svare på brev fra beundrere, hvorav mange «tok tårer i øynene mine,» skriver Navalnyj. «En jente fra det medisinske fakultetet i Jekaterinburg beskrev på en vidunderlig måte sine betenkeligheter over om hun skulle delta på rallyet. Hun bestemte seg for at det var skummelt, men nødvendig.»
Han mottok også en rekke brev fra jenter, «som fortalte meg at jeg har blitt utpekt som en ‘forelsket’ på TikTok,» skriver Navalnyj. Han skrev tilbake til hver bokstav, ofte i en celle som var bare fem grader Fahrenheit.
Den 25. desember 2023 ble Navalnyj sendt til «Polarulven», en avsidesliggende arktisk straffekoloni som en gang ble brukt som en gulag under sovjettiden. Den 16. februar året etter døde han, angivelig av «naturlige årsaker», ifølge russiske myndigheter. Hans enke Yulia Borisovna Navalnaya – moren til hans to barn som også dukker opp som hans politiske etterfølger – er overbevist om at, som hun erklærte på YouTube, «Putin drepte mannen min.»
Navalnyj forutså sin egen bortgang. «Jeg vil tilbringe resten av livet mitt i fengsel og dø her,» skrev han. «Det vil ikke være noen å si farvel til. Alle jubileer vil bli feiret uten meg. Jeg vil aldri se barnebarna mine.»
Men til tross for sin dystre fremsyn, var Navalnyj urokkelig i sin tro på at hans død ikke ville være forgjeves. «Livet fungerer på en slik måte at sosial fremgang og en bedre fremtid bare kan oppnås hvis et visst antall mennesker er villige til å betale prisen for sin rett til å ha sin egen tro,» skriver han. «Jo flere av dem det er, jo mindre må alle betale.»
