INDIANAPOLIS — Det kommer et punkt i de fleste sesonger, om ikke alle, når du må slutte å gi aksjer til ordene som formidles på en pressekonferanse.
Handlinger er som en skrikende mikrofon. De overdøver ordene, ofte hardt og ubehagelig.
Så selv om Tom Thibodeau har hyllet teamets dybde – med to av favorittfrasene hans, «Vi har mer enn nok» og «Jeg elsker dybden vår» – er det klart at han faktisk ikke tror det.
I hvert fall ikke ennå.
I de tre siste nederlagene kjørte treneren i utgangspunktet en seksmannsrotasjon i andre omgang. Miles McBride var den eneste reserven med meningsfull spilletid. Tyler Kolek og Jericho Sims kom sammen i 15 minutter i disse tre andre omgangene, inkludert tre minutter totalt i søndagens nedslående nederlag mot Pacers.
Kanskje ikke tilfeldig blåste Knicks (4-5)-starterne ledninger og gikk tom for bensin nedover strekningen. Forsvaret deres matchet ikke øyeblikkets energi. De kom inn på mandag som NBAs tredje dårligste lag i fjerde kvartal, og tapte disse minuttene med 32 poeng.
Og i det større bildet av hele denne sesongen, som bærer det uuttalte påbudet om konferansefinaler eller byste, er det både noe forutsigbart og foruroligende.
Realiteten er at Knicks’ dybde ble kompromittert. Før handelen med Karl-Anthony Towns tenkte vi på et argument for at de skulle eie NBAs beste benk bak Josh Hart, Donte DiVincenzo og Miles McBride.
Men starten på denne sesongen er mye annerledes. Med skader på Mitchell Robinson, Precious Achiuwa, Cam Payne og Landry Shamet, hadde Thibodeau å gjøre med en benk med fire andreomgangsvalg (McBride, Kolek, Sims, Ariel Hukporti), en tenåringsrookie som ser grønnere ut enn selleri (Pacome Dadiet) og en forward av frafallsledningen (Matt Ryan).
Du kan hevde at Thibodeau burde vise mer tro på sin nåværende benk, selv om feilene hoper seg opp. Tro avler tross alt ofte produksjon på lang sikt. Men Thibodeaus historie antyder at han ikke spiller nybegynnere for utviklingens skyld, ikke med mindre de positivt justerer muligheten for seier. Og jeg har lært meg å ikke tvile på trenerens vurderinger av talentet hans.
I Thibodeaus tre forskjellige stopp som spenner over 13 sesonger, var det bare én spiller han holdt begravd på benken som senere viste seg verdig til noe mye større – Tyus Jones. Det er det. I Chicago undertrykte Thibodeau visstnok Tony Snell og Marquis Teague. Klart ikke sant. I Minnesota var det Kris Dunn. Heller ikke sant. I New York var det Cam Reddish, Kemba Walker, Frank Ntilikina, Kevin Knox, Dennis Smith Jr. og Evan Fournier. Ikke sant over hele linja. Thibs ble slått for ikke å starte Obi Toppin. Nå kommer Toppin fra benken i Indiana.
Thibs’ evalueringer av spillere på andre lister er mer problematiske, som understreket av hans lagpresident-opphold hos Timberwolves.
Men det er ikke problemet her. Thibodeau vet mer om den nåværende Knicks-benken enn noen andre. Og han har ikke stolt på det utover McBride.
Så her er vi.
Det mest trøstende svaret på denne gåten er at den skadde Knicks kommer tilbake. Payne virker nærmest. Achiuwa vil sannsynligvis ikke være langt bak. Hvem vet med Robinson, som ikke har snakket med media på over fem måneder og sliter med kondisjonering etter lange permitteringer.
Til tross for de nåværende dybdeproblemene, er Knicks heldige med skadene sine. Deres forretter er alle sunne. Flere lag kan ikke komme med den påstanden. Men hvis Achiuwas fravær kan gjøre rotasjonen så off-kilter, forestill deg hva som ville skje hvis OG Anunoby går gjennom en DNP-trolldom? Eller byer? Eller Brunson, gud forby?
Den typen skader er nødt til å skje, og Knicks, som nærmer seg sin 10. kamp for sesongen tirsdag i Philly, har ikke sett ut til å være rustet til å takle det.
Mye av dette er et produkt av lønnsgymnastikken Knicks utførte for å kjøpe Towns og Mikal Bridges. De flørtet så intenst med det andre forkleet at det eneste farbare alternativet var å fylle ut benken med de minste kontraktene som var tillatt.
Det betyr imidlertid ikke at Knicks sitter fast. Det er alternativer fremover, og timeplanen blir veldig lett denne uken med fire enkle motstandere på hjemmebane. Starterne, som utgjør en av de mest offensivt talentfulle femmannsenhetene i ligaen, kan få mer kjemi, dominere minuttene sine og lette presset på benken for å produsere. De kan håpe at en av ungdommene dukker opp – enten det er Kolek, Sims, Hukporti eller Ryan – og får en fast plass som McBride forrige sesong eller Immanuel Quickley og Quentin Grimes fra tidligere. De kan stole på at kropper kommer tilbake og opprettholder helsen.
De kan ta del i handelssesongen – som starter for alvor etter 15. desember – og se på det som har blitt et redusert oppkjøpsmarked. Selgerne dukker alltid opp før eller siden.
I mellomtiden har Knicks imidlertid et dybdeproblem. Og det var ikke vanskelig å se komme.
