Private øyer er aldri alt de har lyst til å være.
På kino, altså.
En gruppe nybyggere fra det 20. århundre finner ut på den harde måten i regissør Ron Howards overlevelsesdrama «Eden», en elendig såpeopera i sanden som hadde premiere lørdag kveld på Toronto International Film Festival.
Basert på en utrolig sann historie, er filmen om å ta mot elementene slik du kan forestille deg en sesong av «Survivor» fra 1929 kan se ut.
Menneskeheten er på sitt bestialske verste når innbyggere inngår allianser, bytter sexpartnere med andre, skyter ville griser og konfronterer monstrøse skurker. Til syvende og sist er det en vinner. En eneste overlevende, om du vil.
Howard og manusforfatter Noah Pink slapp løs å fortelle den sølle historien om Floreana, en da ubebodd øy på Galapagos.
De første ankomne er et tysk par, Dr. Friedrich Ritter (Jude Law) og hans kone Dora (Vanessa Kirby), hvis bedrifter i sveitsisk familie Robinson-stil blir snakk om Europa når brevene hans publiseres i aviser.
Heinz Wittmer (Daniel Brühl), den unge bruden Margaret (Sydney Sweeney) og sønnen deres Harry (Jonathan Tittel) er inspirert av deres eventyrlystne plukk og ønsker å unnslippe fascismens stigende tidevann. De er en kjølig gjeng, selv for tyskere.
Når Wittmers når land, blir de fortvilet over å oppdage at det ikke er en Club Med. Det er ikke noe diskotek, men det er bare to ferskvannskilder og terreng som er tøft å drive oppdrett.
Men med amerikansk gotisk stoisisme, begynner de å jobbe med å bygge et tilfluktsrom og et nytt liv – bare uten hjelp fra de filosofispyrende Ritters som misliker nybegynnernes inntog.
Synd det kommer flere inntrengere.
The Wittmers blir fulgt av Eloise Bosquet de Wagner Wehrhorn (Ana de Armas), en baronesse som er høy på sin egen forsyning med det glaserte utseendet til en seriemorder. Hun er akkompagnert av to herrer, Rudy (Felix Kammerer, den fantastiske stjernen i «All Quiet On The Western Front», som må være med i flere store filmer) og Robert (Toby Wallace). Hun sover med begge — på fullt volum.
Onde Eloise, som får Goldfinger til å se rolig og omtenksom ut, ønsker å bygge et storslått hotell kalt Hacienda Paradiso, som har en Fyre Festival-ring til seg fra utsiden.
Alle hater alle. De stjeler mat, misunner hverandres hjem og truer av og til sine naboers liv. Innsatsen stiger enda høyere når en baby blir født og en Hollywood-filmskaper ruller inn.
All denne galskapen gikk faktisk ned, bare, kan jeg forestille meg, med litt mindre klønete dialog.
Når oljemagnaten og filmprodusenten George Allan Hancock ankommer, spør Eloise ham: «Bor du i Hollywood?»
Hancock svarer: «Jeg eier Hollywood.» For en verbal ambolt.
«Eden» er imidlertid aldri mindre enn saftig, og gjort det desto mer av sin A-liste som ruller rundt i gjørma mens den ser usannsynlig henrivende ut.
Så stor som disse skuespillernes personlighet er, øker forskjellene deres fiendskapen. De Armas’ baronesse står for ekstravagant fråtsing, som plager Law og Kirby (som alltid ser ut til å være i transe), som er gjennomtenkte og frisinnede akademikere. Law’s doc er en hånende tjukk, som skuespilleren utmerker seg med.
Sweeney går mest imot typen – fra «Euphoria» og rom-coms til full hausfrau. Skuespillerinnen er overbevisende og har en fødselsscene så vill at Shonda Rhimes ville vippe hatten.
Selv om De Armas’ karakter, selv om den var en total knuffing på papiret, måtte menneskeliggjøres en smule mer. Hun har en søt, flyktig interaksjon med Harry og går så rett tilbake til å være den onde heksen i det østlige Stillehavet.
Hun er fortsatt en tulling. Og Howard har laget sin mest underholdende og mest kreative suksessrike film siden, herregud, «Frost/Nixon»? Han er ikke tilbake til 1990-tallet og på toppen – det er et ubestridelig lag av taushet til «Eden» – men det er forfriskende å se ham ta seg av og ikke være så seriøs.
Denne helvetes øya har gjort ham en god verden.
