Teateranmeldelse
DJEVELEN BÆR PRADA
To og en halv time, med en pause. På Dominion Theatre i London.
LONDON — Det er alt?
Jeg ønsker.
«The Devil Wears Prada», Elton Johns grusomme musikal som krasjet og brant for to år siden i Chicago, gir den en ny sjanse i London.
Men du kjenner den gamle setningen: Hvis du først ikke lykkes… ikke lykkes igjen!
Den helt nye produksjonen på Dominion Theatre, regissert av Jerry Mitchell fra «Kinky Boots», er i det minste en forbedring fra togvraket jeg så i 2022. Nå er det mer en fenderbender.
Likevel bør den klønete couturen til «Prada», som har fullstendig misforståtte Broadway-ambisjoner, styre unna New York. Hold avstand, Tiny Dancer.
Forutsigbart får vi servert nok et forglemmelig og avledet partitur fra John, hvis forferdelige «Tammy Faye» nettopp floppet på Palace etter 29 forestillinger.
Hver sang her, med tekster av Shaina Taub og Mark Sonnenblick, er enten den blideste klubbbeaten du noen gang har hørt, eller et offentlig domene-cover av «Gloria» av Laura Branigan. Når de ikke «nntz-nntz»-ing, gnåler alle om og om å bli «sett».
For eksempel er det et uutholdelig sappy nummer for Nigel, Stanley Tuccis moteredaktør-karakter spilt av Matt Henry, kalt «Seen, Suddenly, Seen».
En av dens imbeciliske tekster: «Jeg gjemmer meg ikke lenger i skap, jeg kuraterer dem nå.» Å vey.
Den andre låten hans, «Dress Yourself Up», er det nærmeste John kommer fengende her.
«Billy Elliot»-komponistens show forblir motesvak – knapt en tøddel av den fabelaktige komediefilmen fra 2006 med Meryl Streep i hovedrollen. På scenen er det en musikalsk komedie hvor du ikke ler eller nikker. Kanskje du nikker av.
Vanessa Williams klarer seg bra som glupske Miranda Priestly, den iskalde magasinredaktøren som er stand-in for Anna Wintour. Og mens skuespillerinnen utstråler ren showbiz-sprudling, kan hun ikke gjøre Miranda til den gigantiske figuren Streep var så minneverdig. Hun er bare en dårlig sjef.
John og hans medforfattere vet ikke hva de skal gjøre med henne, noe som er et problem når hun er tittelfiguren. Det ville være sjenerøst å kalle Mirandas sanger ettertanke.
Hun møter matchen sin i dowdy Andy (vanligvis spilt av Georgie Buckland, men Olivia Saunders da jeg dro), en selvrettferdig journalist fra Jersey City. «På feil side av Hudson», synger hun.
Andy går på jobb på Runway som Mirandas andre assistent, til tross for at han ikke kan noe om klær, blir ambisiøs, eier stilen hennes og stiger gradene. Tenk «Hvordan lykkes i virksomhet uten å virkelig prøve», men dårlig.
Kokkekjæresten hennes Nate (Rhys Whitfield) er i mellomtiden fortvilet over hennes nylig krevende timeplan, og Andy 2.0 begynner å flørte med den suksessrike forfatteren Christian (James Darch). Showet er like uvitende om begge karakterene som det er med alt annet.
De beste delene av Kate Wetherheads bok, slik den er, blir skrevet ord for ord fra skjermversjonen. Det nye materialet stikker ut som en oransje genser.
Hva med førsteassistent Emilys smakløse tekst, «Enjoy Paree. Jeg håper en ukuttet franskmann gir deg HPV»?
Eller ensemblets ofte gjentatte replikk: «Helvete er en rullebane der djevelen bærer Prada.» Hva betyr det? Slår meg.
Mitchell, til æren hans, har gjort «Prada» fra unwatchable (Chicago-produksjonen ble regissert av Anna D. Shapiro) til kompetent.
Men partituret og boken er hva de er. Med en hovedperson som Miranda, som Streep gjorde vanedannende interessant ved å gjøre mindre og ikke mer, gir den musikalske behandlingen rett og slett ikke mening.
Faktisk får du et tydelig inntrykk av at Team «Prada», da de pisket opp dette sjelløse rotet, var mer opptatt av å tjene øre. Nok en kynisk filmatisering.
Og hvis du har kommet for moten, er Greg Barnes’ design matte – verken leir- eller rullebaneklar.
For en natt siden så jeg «Robin Hood», den hysteriske pantomimen på London Palladium. Den store komikeren Julian Clary gikk inn på scenen, forseggjort kledd som en ugle, og spøkte: «Du får ikke dette på ‘The Devil Wears Prada’.»
Publikum hylte.
