For ti år siden snakket Katy Perry med Taylor Swift om dansere.
Historien forteller at Perry stjal tre dansere bort fra Swifts «Red» Tour for å bli med på hennes «Prism» Tour.
På den tiden duellerte de med divaer helt på toppen av pop. Feiden inspirerte til og med Swift til å skrive «Bad Blood», hennes topphit som dukket opp på «1989» senere i 2014.
Et tiår senere føles det som en helt annen epoke.
Perrys neste album, 2017s «Witness», var en byste etter standarden til 2013s «Prism» og absolutt 2010s storfilm «Teenage Dream», som hadde rekorder med fem nr. 1-singler.
Så, i 2018, ble Perry en godt kompensert dommer – med en lønn på 25 millioner dollar – på «American Idol» da den ble gjenopplivet på ABC.
Men hennes egen karriere som popidol sank akkurat da Swifts ble skyhøye. Perrys «Smile»-album fra 2020 klarte ikke å produsere noen topp 10-hits akkurat da Swifts «Folklore»-LP tok henne til nye høyder. (Da Swift genialt heiet fram Perry under video Vanguard Award-opptredenen på forrige ukes MTV VMA, var det veldig tydelig hvem som hadde vunnet.)
Nå, etter å ha forlatt «American Idol» i mai, fokuserer Perry på innspillingskarrieren med «143», hennes syvende studioalbum – oppkalt etter nummeret hennes – som falt på fredag.
Men en måned før hun fyller 40 år, er dette neppe comebacket Perry trengte. Det er som om hun ble en has-been før sin tid på «American Idol».
LP-en er en dance-pop-affære som aldri virkelig finner sitt spor. Det er mange andre kvinner som har gjort denne typen ting bedre de siste årene, fra Lady Gaga og Dua Lipa til Jessie Ware og Kylie Minogue.
Perry, rett og slett, føles som om hun spiller innhenting.
Og hun gjorde ingen tjenester for seg selv ved å gi ut «Woman’s World» som den første singelen i juli. Det som var ment å være en styrkende hymne viste seg å være et problematisk spor co-skrevet og co-produsert av Dr. Luke, den samme hitmakeren som Kesha hevdet hadde seksuelt og følelsesmessig misbrukt henne. (De to har siden nådd et forlik.)
Så mye som Dr. Luke hadde å gjøre med hits som «I Kissed a Girl», «California Gurls», «Teenage Dream», «Roar» og «Dark Horse», så det ikke bra ut. Så tonedøv som det var, må Perry ha vært desperat etter å gjenvinne den magien med Dr. Luke, som var medforfatter og co-produsert alt unntatt ett spor på «143». (Selv om Perry også jobbet med en rekke andre mennesker også.)
Perry inviterer også noen gjesteartister til festen. 21 Savage dukker opp på «Gimme Gimme», en trap-pop-bop som ønsker å bli nok en «ET», men aldri tar av. Transdivaen Kim Petras dukker opp for å score Perry-poeng med sine LHBTQ-fans på den merkelig flate «Gorgeous». Rapperen JID kan ikke puste noe virkelig liv i den elektroinfunderte «kunstige».
Men en annen rapper, Doechii, klarer seg bedre på «I’m His, He’s Mine», den nye singelen som omarbeider Crystal Waters’ househit «Gypsy Woman» fra 1981 for en ny generasjon.
Den rave-up «Lifetimes», en annen lokalisert låt, er et annet høydepunkt. Men som de fleste av sangene på «143» føles det ikke helt som Perry. Eller enda bedre, det føles som om det kan være hvem som helst – spesielt med den vedvarende Auto-Tune som tar mye av sjelen og personligheten ut av stemmen hennes.
Ingen har noen gang sagt at Perry var Adele, men hun er en bedre sanger enn det.
Og det er vanskelig å ikke se ironien i avslutningslåten «Wonder», når Perry spør «En dag når vi er eldre … Vil hjertene våre fortsatt ha den ilden?» Fordi hun ser ut til å ha mistet sitt.
