Gen Z får mye flaks for å være snøfnugg – og det er de.
Mange av dem takler ikke livet. Enhver tale eller idé de ikke liker er støtende, kritikk er fornærmende – og de kan ikke holde på en jobb.
Men det er ikke helt deres feil.
En stor del av det er måten de har blitt oppdratt og utdannet på.
Denne mastheaden rapporterte tidligere i uken at ifølge en bransjeundersøkelse har tre fjerdedeler av amerikanske selskaper vært misfornøyde med sine Gen Z-ansatte og 60 prosent sparket nyutnevnte universitetsutdannede innen et år.
De største klagene var at unge arbeidere var uforberedte, uvillige til å fullføre en hel arbeidsdag, ønsket å starte sent og ikke kunne kommunisere ordentlig.
Daily Mail siterte også rekruttereren Tammie Christofis Ballis, som sa at unge mennesker led av «intervjuangst», inkludert å være redde for å ta telefonen til en potensiell arbeidsgiver og til og med ta foreldrene med seg som moralsk støtte i intervjuer.
Det skjer ikke bare i et vakuum.
Psykisk helse har langt mer omsorg og bevissthet enn det gjorde for noen tiår siden – og med rette – men pendelen har svingt så langt at enhver form for ubehagelig opplevelse er et stort problem.
Barn blir ikke lenger opplært i motstandskraft og fratas alt ansvar.
Det er ingen fare i livet. Alt det morsomme utstyret har blitt revet ut av lekeplassene av frykt for at et barn kan skade seg selv eller brekke en arm.
De er ikke klarert til å dra på syklene om morgenen med venner og komme tilbake når solen går ned – de må være i sikte til enhver tid.
Og når de er ute av syne, spores de ofte via en elektronisk enhet.
Disse enhetene har blitt en gift – slaver barna til en digital verden i stedet for den virkelige.
Er det noe rart de ikke kan kommunisere ordentlig når en stor del av deres interaksjoner ikke lenger er verbale eller ansikt til ansikt?
Konseptet med å vinne og tape er dispensert til fordel for at alle får deltakermedalje.
Juniorsportsligaer holder ikke lenger poeng eller stiger. Det er ingen finaler – bare det «morsomme» med å ha deltatt.
Men det er ikke den virkelige verden. Det må, i alle livets fasetter, være vinnere og tapere.
Noen ganger lykkes du og noen ganger mislykkes du. Men hvis du ikke lærer hvordan du skal håndtere det i ung alder, vil det selvfølgelig virke som verdens undergang når du er ung voksen.
Å vinne i fotballkonkurransen eller skolens idrettsdag lærer at innsats og hardt arbeid er dyder.
Den lærer også sportsånd og hvordan man håndterer suksess på riktig måte.
Å tape viser at du ikke kan lykkes hele tiden og hvordan du kan håndtere tristheten ved å mislykkes.
Å flytte ut av foreldrenes hjem som 18-åring var en gang en rett til å reise – nå er det et skremmende forslag.
Bestefaren min sluttet på skolen som 14-åring for å bli slakterlærling, noe som ikke var uvanlig på hans tid, delvis for å forsørge familien.
Jeg foreslår ikke at barn skal rykkes ut av skolen og sendes til jobb på heltid, men det innpodet absolutt en ansvarsfølelse som mangler i dag.
Prosessen med å utvikle ansvar – det være seg for deg selv, en eiendom, en jobb eller en familie – har blitt forsinket.
Alt for mange skoleelever går til universitetet for å studere grader som de er lite interessert i fordi de har blitt fortalt at det er den rette tingen å gjøre, og dermed forsinker utviklingen deres ytterligere.
Så er det rart at Gen Z ikke kan hacke den på arbeidsplassen?
De har blitt klappet på ryggen hele barndommen, fortalt at de har gjort en god jobb uansett, hull på soverommet og stirret på skjermer – og nå virker ideen om å søke på eller holde ned en jobb umulig.
Unge mennesker er ikke iboende late, men de har vokst opp i en verden som oppmuntrer til latskap og middelmådighet.
