Da Kiss passet opp for å skyte det ikoniske omslaget av bandets album fra 1975 “Dressed to Kill” på det sørvestlige hjørnet av 23rd Street og Eighth Avenue på Manhattan, var det ingen stylister eller skreddersydde involvert.
«Jeg hadde ikke en drakt eller uavgjort, så jeg måtte låne sjefen vår på den tiden Bill Aucoins drakt,» sa Kiss med-Frontman Gene Simmons, 75, utelukkende til The Post.
«Han var en mye mindre mann … så jeg satte på drakten hans og ingenting passer. Hvis du ser på albumomslaget, var ermene korte, og buksene gikk ikke helt ned.»
I tillegg måtte Simmons finagle sitt fottøy fra en av bandkameratene.
«Jeg hadde ikke klessko,» sa han, «så [Kiss guitarist] Ace Frehley hadde et par hvite tresko som han pleide å gå rundt med, og uten grunn i det hele tatt tok jeg på meg treskoene som er på forsiden. ”
Men fem tiår senere husker fotograf Bob Gruen – som skjøt forsiden av «kledd for å drepe» – det annerledes, og husket at han lånte Simmons en av dressene hans, og at de hvite treskoene faktisk kom fra hans første kone Nadya Beck.
(Hei, forskjellige minner skal tilgis – mye rocking og rulling har gått ned siden den gang.)
Uansett måtte Simmons bomme en dårlig passende drakt og dårlig matchende sko. Og det hele laget for et klassisk albumomslag i rockehistorien som blir revidert på en ny lydvandring i New York -flekker som formet Kiss og gruppens tredje LP, som inspirerte generasjoner til “Rock and Roll All Nite” etter at den ble utgitt for 50 år siden, 19. mars 1975.
Simmons, hans kyss med-frontman, Paul Stanley og Gruen deler sine sminkebelagte minner i den 60 minutter lange turen som tar deg fra 23. og åttende til Greenwich Village’s Legendary Electric Lady Studios, der LP ble spilt inn.
Gruen, 79, skutt Kiss for en Creem Magazine-historie-der bildene hans skulle bli brukt i en tegneseriebehandling på bandet-og endte opp med å ta albumomslaget.
«Det var bare et innfall. Jeg trodde bare at vi ville legge til en annen ramme til tegneserien,» sa Gruen. «Så det var nesten ikke engang en del av manuset, men det var bare en idé. Jeg måtte bare få dem til å stå på hjørnet, du vet, kledd i disse draktene.»
«Og i disse dager var de ikke kjent i det hele tatt,» fortsatte Gruen. «Og i New York City må du være mer enn rar for å få oppmerksomhet. Så vi sto på hjørnet, og i utgangspunktet stoppet ingen for å snakke med oss eller se på dem eller noe sånt.»
Simmons husker også hvor mye av en scene det var ikke for at New Yorkere skal fortsette med livet.
«Der er vi på et gatehjørne, og menneskene som går forbi, pågår dagen sin, og ser ikke engang på oss to ganger,» husket han.
Gruens Creem Magazine -fotoseanse ville også ta bandet til to T -banestopp – 23. og åttende og 14. og åttende – som er omtalt i Audio Tour. De går fra å være kledd som forretningsmenn i dresser – «som Clark Kent,» sa Gruen – til rockere i Kiss Costume som er ute for å «redde verden med rock ‘n’ roll.»
Turen tar deg også til 10 E. 23rd St., stedet for øvingsloftet der Simmons og Stanley ristet av sitt gamle band Wicked Lester og bygde kyss med trommeslager Peter Criss og Frehley, som audition for gruppen der i 1973.
Og like utenfor loftet er det Madison Square Park, der Kiss ble berømt fotografert foran Roscoe Conkling Monument.
Så er det et stopp av det tidligere Academy of Music -nettstedet på 14th Street mellom tredje og fjerde veier – som nå er et NYU atletisk anlegg – der Simmons ‘hår tok fyr under et nyttårsaften 1973 -show der Kiss åpnet for Blue Oyster Cult.
Turen slutter på Electric Lady Studios, der Simmons og Stanley en gang gjorde bakgrunnsvokal for andre artister før de gjorde en avtale om å spille inn sin første demo der.
«De sa:» Vi skylder deg noen hundre dollar. Du kan ha penger, eller du kan ha litt gratis studiotid, «sa Simmons. «Og vi gikk,» vi tar studietiden. «
Det ville også bli studioet der «kledd å drepe» – og dens signaturhymne «Rock and Roll All Nite», som sprengte med en liveversjon utgitt på «Alive!» LP senere i 1975 – tok kyss til superstjerne.
«Kiss var det største bandet som noen gang kom ut av New York i noen sjanger,» sa Simmons. «Vi spilte stadioner rundt om i verden. Og vi elsker alle Ramones og Blondie og snakkende hoder og alt, men de nådde aldri disse høydene.»
