Du få ballen, eller du få ballen.
Å spre rikdommen i pasningsspillet var ikke en del av det Giants handlet om i de fire første kampene i en sesong som allerede står i fare for å gli unna, hovedsakelig på grunn av et scoringsangrep som rett og slett ikke scorer nok.
Det er ingen reell forkledning for hva gigantene ønsker å gjøre når de har ballen.
Første alternativ: Kast den til nybegynneren Malik Nabers.
Andre alternativ: Kast den til Wan’Dale Robinson.
Tredje alternativ: Uansett.
Greit, «whatever» er ikke akkurat den tilnærmingen som ble brukt av Brian Daboll, hovedtreneren og play-calleren på angrep.
Darius Slayton er en levedyktig spiller å få ballen til, men han kommer inn på en fjern tredjeplass i pasningsrekkefølgen.
Nabers brukes i overdrive.
Han ble målrettet 38 prosent av tiden – 52 mål på 136 forsøk – da Giants kastet ballen, den høyeste målprosenten i NFL på vei inn i helgen.
Robinson var ikke langt bak, med 38 mål.
Til sammen utgjorde Nabers og Robinson 66 prosent av Daniel Jones’ mål.
Dele ballen?
Jada, mellom to spillere.
«Du prøver å gjøre det du kan gjøre for å få ballen i spillernes hender,» sa Daboll. «Jeg tror de to gutta er to gode playmakere for oss. Du kaster ballen, uansett hva den var, 40 ganger [vs. the Cowboys] og de utgjorde halvparten av disse, og så går de andre bitene. Jeg syntes Slay gjorde en god jobb med å skape separasjon. Han hadde et par muligheter. Han kunne hatt rundt fem [receptions] for over 100 [yards].
«Vi ber de gutta, spesielt de tighte ender, om å blokkere en god del. Bruk dem i beskyttelse. Men jeg vil si at alle er levedyktige på hvert eneste spill, men du prøver absolutt å få ballen til gutta som en Malik, som en Wan’Dale, som en Slay, som du tror kan gjøre noen ting med ballen i hendene deres.»
Er dette bærekraftig?
Bør det være det?
Jalin Hyatt, en hastighetsmottaker som forventes å ta et skritt fremover i sin andre sesong, får ingen handling.
Han har blitt målrettet bare tre ganger og har ikke fangst.
Rookie tight end Theo Johnson har tre mottakelser og Daniel Bellinger har to.
Fem sperrer fra stram endeposisjon er i utgangspunktet en ettertenkt driftsmåte.
Ville det å få de trange enderne involvert som passfangere hjelpe forseelsen til å bli mer balansert?
«Jeg mener, ja, jeg antar at du kan si det,» sa Robinson. «På slutten av dagen må gutta gå ut og åpne seg. Jeg tror DJ bare går gjennom lesingene sine og når han ser det han ser, og leverer ballen til hvem som helst. Må bare fortsette hver uke og gjøre det vi må gjøre og gjøre det vi kan som en krenkelse bare for å gå ut og spille.»
Nabers kom ut av 20-15-tapet mot Cowboys torsdag kveld med hjernerystelse og han er med i protokollen.
Det hørtes ut som om han ikke opplevde noen signifikante symptomer, og det vil være til fordel for ham å ha 10 dager mellom kampene, med Giants neste gang på banen søndag i Seattle.
Ingen mottaker kommer til å klage over å se ballen ofte komme hans vei.
Så mye aktivitet kan imidlertid være en faktor i at de brede mottakerne ikke klarte å spille de trengte å lage.
Gjennom tre kamper ble Giants nummer to i ligaen med tapte pasninger med 10, en fallrate på uakseptable 8,5 prosent.
Og så, i uke 4, hadde Nabers, Robinson og Slayton alle fall som viste seg å være kostbare siden Jones ikke ble hjulpet av gutta han kastet til.
«Han har spilt bra de siste to, tre ukene, han spiller veldig bra ball,» sa Slayton. «Det kom ærlig talt ned på at vi andre enten ikke begår straffer eller spiller på ballen.»
Og å fange ballen mer konsekvent ville hjelpe.
«Oss som mottakere føler vi at vi burde fange hver ball,» sa Robinson. «Spesielt hvis det kommer og treffer hendene våre. Så det er opp til oss. På slutten av dagen må vi gjøre disse spillene for Daniel selv om det ikke er en perfekt ball. For oss er det bare å sørge for at vi ser på det helt inn og ikke prøver å gjøre for mye før vi tar fangsten hele veien.»
