Jeg lever, kjerring!
Selv om Domestic Dominatrix tror hun har gjort meg ferdig.
Det er 20 år siden Martha Stewart byttet ut Manolo-stilettene sine mot ballettleiligheter, sengetøyet i egyptisk bomull med 1000 tråder tellende sengetøy for en klumpete, polyesterblandingsdekket køyeseng – den nederste halvdelen, stønnet hun – og led gjennom en diett med forferdelig kaffe. og fett- og karbo-tung grub da hun ble den mest fabelaktige og rasende innsatte noensinne som nådde Club Fed.
To tiår senere fantaserer hun fortsatt om (planlegger?) min grufulle bortgang.
Jeg gjorde en ukreditert cameo-opptreden i den nye Netflix-dokumentaren, ganske enkelt kalt med fornavnet hennes, «Martha». Som Cher. Eller Osama.
Den handler om livet og forbrytelsene, susende anfall, nag, vendettaer og ubarmhjertig dårlig oppførsel til den New Jersey-fødte modellen som ble aksjemegler, den gang internasjonalt berømt leverandør av hjemmemorporno.
Martha er en perfeksjonist så smålig og fornærmende at hun ble fanget på kamera i legen og kritiserte en kjøkkenarbeider for å ha brukt en for liten og «dum» kniv til å skjære en appelsin, for så uten hell å beordre medlemmer av filmteamet som fulgte henne til å kutte ut ond tirade.
Hun er en obsessiv-kompulsiv, så slem at hun ble apoplektisk overfor en ydmyk aksjemeglerassistent over den dårlige kvaliteten på «hold»-musikken hun ble tvunget til å tåle. Og så elendig kom hun innen en millimeter fra å miste et selskap en gang verdsatt til mer enn 1 milliard dollar over et ulovlig aksjesalg i 2001 som sparte henne for rundt 45 000 dollar. Så krevde hun at en underboer skulle betale henne tilbake for 10 dollar i kaffe og snacks.
Etter et strippesøk og et strekk i isolasjon – straff for å ha berørt en fengselsvakt – under hennes fem måneders fengsling i West Virginias beryktede «Camp Cupcake», skulle man tro at elskerinne Martha ville ha blitt mildere.
I stedet spiller Martha – som har sammenlignet sin situasjon med den avdøde sørafrikanske frihetskjemperen som ble statsmann Nelson Mandela – i dag det uskyldige offeret. Hun har brukt årene på å steile over forfølgelsen sin av et sexistisk rettssystem som hun sier var innstilt på å ta ned en kvinne som er rik, eller noe som rimer på det. Og hun forblir farlig opptatt av lille, ubetydelig meg.
Lenge etter at hun og aksjemegleren hennes, Peter Bacanovic, ble dømt for verdipapirsvindel og andre forbrytelser, for deretter å lyve om det for føderale etterforskere, var ikke tankene hennes hos familien hennes, hennes lyserøde ansatte, hennes minimenasje med dyr, eller til og med hennes eget elendige jeg.
Hun fokuserte raseriet mot meg.
I dokumentaren vendte den nå-eks-konsulenten tilbake til vår for lengste forbindelse i Manhattan føderale domstol, hvor jeg dekket Circus Marthamus. Den opprørte rettssaken i 2004 begynte med at rettsoffiserer fungerte som Marthas personlige betjenter, og ryddet isen foran tinghuset slik at tiltalte og følget hennes skulle ha en glatt vei fra limousin til bygning.
Satt foran og i sentrum gjennom hele den seks uker lange begivenheten var en veritabel kjendisdyrehage, med en stadig skiftende rollebesetning av Marthas berømte og beryktede venner, fra Rosie O’Donnell til Bill Cosby. De skjermet sine slitne tushier fra de harde trebenkene med high-end gelputer levert av underholdningsguruen mens resten av oss dødelige led i de billige setene.
Og her er Martha nå:
«New York Post-dame var der», hånet hun, «så bare så selvtilfreds ut.
«Hun hadde skrevet grusomme ting under hele rettssaken. Men hun er død nå, takk og lov.
«Og ingen må tåle dritten hun skrev hele tiden.»
Nyheten om min bortgang kom som et sjokk. Bør jeg være redd for å fortsette å skrive den «dritten»?
Men i stedet for å føle meg sint eller bekymret, eller å søke en nødordre om beskyttelse, er jeg overveldende trist i møte med Marthas bitterhet.
I årene siden mine nære møter med den fantastiske Ms. M, nå en spritely 83 år gammel, har hun gått fra å være en milliardær til en ren multimillionær.
Hun har opprettholdt popkulturrelevans ved å delta i en frekk Comedy Central-steik av popstjernen Justin Bieber og har slått seg sammen, usannsynlig og morsomt, i TV-matlagingsprogrammer med rapperen og potheaden Snoop Dogg. I fjor ble hun den eldste modellen noensinne som fikk bildet hennes prydet forsiden av Sports Illustrated Swimsuit Issue.
Hun har aldri påtatt seg ansvar for å begå forbrytelser som kunne skade det amerikanske finanssystemet.
Men jeg forstår at Martha er ensom. Ekteskapet hennes på 27 år mislyktes etter at hun var impulsivt utro. Den velstående kjæresten hennes dumpet henne etter at hun forlot fengselet. Martha, alltid en kald og likegyldig mor, ser ut til å ha et anstrengt forhold til sitt eneste barn, en datter som lojalt deltok i hele sin mors rettssak.
«Jeg elsker selskapet,» galet Martha under en pressekonferanse før fengselet i New York Citys hovedkvarter til Martha Stewart Living Omnimedia, Inc.
Dette var den eneste enheten, levende eller livløs, som Martha pustet et hengivenhetsord til, muligens med unntak av hennes «to, elskede, morsomme hunder», hennes «sju livlige katter» pluss hester, kanarifugler, høner og diverse andre skapninger, som alle antagelig aldri satte telefonsamtalene hennes på vent.
Hun er rik. Hun er vakker, kreativ og temperamentsfull.
Jeg synes synd på henne.