For tre år siden denne måneden trakk USA seg ut av Afghanistan etter mer enn 20 år med væpnet intervensjon og institusjonsbygging ment å forvandle landet til et levende, egalitært demokrati. Denne innsatsen mislyktes – og Afghanistan er nok en gang styrt av Taliban. I sin nye bok, «The Last Commander: The Once and Future Battle for Afghanistan,” Genlløytnant Sami Sadat – den siste sjefen for hæren til den afghanske republikken – beskriver konsekvensene av USAs retrett på Afghanistan og verden.
Tjue år etter angrepene 11. september 2001 var Taliban tilbake ved makten, etter en krig som kostet mer enn 2 billioner dollar og tok livet av 6300 modige unge tjenestemedlemmer og kontraktører fra USA og dets koalisjonspartnere.
Krigen ble tapt, ikke fordi Taliban var sterke, men fordi den i 20 år ikke ble behandlet som en krig, men som en kortsiktig intervensjon. Kloke amerikanske tjenestemenn hadde et ordtak: «Det er ikke år 20. Det er år ett for 20. gang.»
President Biden har ofte snakket foraktelig om kapasiteten til våre væpnede styrker, og sagt at Afghanistan ikke kunne forvente at amerikanere skulle dø i saken hvis afghanere ikke var villige til å kjempe. Men det vi ser i dag i Afghanistan – sammen med konsekvensene i den store verden – er et direkte resultat av en prosess som startet med president Barack Obama og endte med Biden. Begge lederne la til rette for fallet og fremveksten av terrorisme som nasjonalstat i Afghanistan.
Den katastrofale tilbaketrekningen ledet av Biden-administrasjonen for tre år siden denne måneden var en humanitær katastrofe som ødela Afghanistan og USAs omdømme globalt. Opptoget av afghanere som ropte etter plass på overfylte amerikanske helikoptere og dødsfallene til 13 amerikanske tjenestemedlemmer i et terrorangrep i Kabul demonstrerte typen amerikansk svakhet som senere tillot despoter som Putin å komme inn i Ukraina.
Spol frem til i dag, og dette er hva vi nå har: En humanitær katastrofe med en massemigrasjon av 8 millioner afghanere til Pakistan, Iran og andre regionale nasjoner sammen med returen av internasjonal terrorisme ledet av Al Qaida og dens transformasjon til en militarisert politisk kraft. Mest truende er Taliban, hvis seier i Afghanistan har styrket moralen til globale terrorenheter over hele verden.
Al Qaida har nå tid, rom og motivasjon til å angripe det globale Vesten. Etter USAs avtale med Taliban i 2021, inngikk Iran en avtale med Al Qaida for å jobbe sammen mot USA i Midtøsten og tvinge USA til å forlate regionen. Iran, Taliban og Al Qaida er de viktigste styrkene som påfører Somalia ustabilitet fra Pakistan. Alt dette ville vært fullstendig unngått hvis USA inngikk en avtale med den afghanske regjeringen i stedet for å inngå en avtale med vår fiende.
Taliban har brutt hovedbetingelsen man ble enige om for å sikre USAs og allierte tilbaketrekning: at de ikke ville støtte Al Qaida, som har vært i stand til å omgruppere og gjøre Afghanistan til deres mest suksessrike internasjonale celle. Mye som spesialstyrkesjef general Stanley McChrystal spådde for år siden: Hvis USA trakk seg, har Bidens engstelige politikk gitt verden «kaos-istan».
Al Qaida fikk troverdighet blant jihad-krigere ved å støtte utdrivelsen av amerikanske styrker fra Afghanistan – et slag mot det deres doktrine beskriver som den «fjerne fienden». Nå fra trygge og sikre baser i Afghanistan er de i stand til å planlegge angrep på regjeringene i Midtøsten de kaller den «nære fienden».
Vi har en patriotisk plikt til å sparke Taliban ut, gjenopprette Afghanistan for folket og forhindre ytterligere terrorangrep mot verden. Men å mobilisere krefter har tatt tid. Landet er lei av krig, og Taliban drar nytte av de 20 årene med fred vi har hatt. Men den fulle redselen til Taliban-styret er nå realisert. Taliban har vist seg ute av stand til å drive noen form for økonomi, og brutale restriksjoner pålagt alle friheter, spesielt som rammer kvinner, har ført til utbredt misnøye. De styrer bare av frykt; deres støtte er grunne.
Likevel har Taliban provosert motstand mot deres styre. Deres unnlatelse av å inkludere bare en håndfull ikke-pashtunere i ledende stillinger, og ingen kvinner i noen rolle har møtt tilbakeslag. Alt de har er en misforstått, feilsitert og feilanvendt følelse av Koranen, utplassert mot selve menneskene som tar stolthet og ære både i dybden av deres religiøse tradisjon og deres stammerøtter. I Taliban-regimet er det ingen plass for kvinner, ingen respekt for et overhode for en stamme eller for en vis mann eller lærd, ingen respekt for vanlige borgere, og ingen plass for verdiene og håpene til den moderne generasjonen utdannet siden 9/ 11. Den eneste respekten og privilegerte statusen gis til Taliban-krigere.
Dette etterlater et gap for en opposisjonsbevegelse for å mobilisere neste generasjon afghanere som så en visjon om landet deres i løpet av republikkens to tiår. Folk smakte likhet, frihet, demokrati og utvikling, og ønsker en retur til dem. Afghanere er nå mer villige enn noen gang til å sameksistere med hverandre for å få slutt på voldssyklusene de siste 50 årene. Hvis vi får dette riktig, kan vi koble den nye generasjonen til de tradisjonelle pilarene for autoritet – religiøse og stammeledere som har blitt satt på sidelinjen av Taliban – og skape et nytt samfunn.
Afghanistans beste generasjon ble forstøvet av Ashraf Ghanis fall, vår siste president som ble kastet ut av Taliban for tre lange år siden. Våre tidligere militære og sivile ledere lever nå spredt som flyktninger over hele planeten eller gjemmer seg i Afghanistan uten utsikter til å tjene penger for å holde familiene sine i live. Men de av oss som dro har med oss utdannelsen vår – og et brennende ønske om å komme tilbake. Den nye generasjonen, min generasjon, har motivasjonen til å ta tilbake Afghanistan og skyve det en gang for alle i retning av fred og velstand. Vi sørger over tapet av vår republikk og grunnlov.
Foreløpig er jeg general uten hær. Og jeg møter stadig politikere uten parlament, kvinneledere som kjemper for en tilbakevending til likestillingen vi nøt, og forretningsfolk som sørger over ruinene av den afghanske økonomien. Vi vet hvordan det er å miste landet vårt, ikke å ha en stemme, å bo på steder hvor vi ikke hører hjemme og ofte ikke er velkomne. Og denne følelsen oversetter seg til et bredere engasjement blant hundretusenvis av afghanere for å ta landet vårt tilbake og sparke terroristene ut.
På tross av alle feilene til våre ledere i de 20 årene av den afghanske republikken, så folk verdien av å ha en regjering som leverte utdanning, jobber og en fungerende økonomi – sammen med en hær som kjempet for ære og flagg. Det er alt borte nå.
Så jeg tror dette er en strategisk mulighet til å finne et alternativ til Taliban og en varig løsning for å bringe fred. Og denne gangen må vi gjøre det på vår måte – lære av fortidens feil og uten amerikanske støvler på bakken. Det er på tide å heve banneret for et nytt Afghanistan, basert på grunnlaget for grunnloven fra 2004 som ble støttet av gamle og nye pilarer i afghansk makt, inkludert islamske lærde. Den ble til og med signert av vår ærede tidligere konge, Zahir Shah, som kom tilbake fra Roma, hvor han hadde vært i eksil siden kuppet i 1973, for å dø i sitt hjemland like etterpå.
Alle har et syn på hva de mener kan endres i grunnloven: den er sentralisert og kanskje presidenten er for sterk; det bør være mer makt til lokale myndigheter. Men vi må starte et sted og basere tilbakeslaget på en tilbakevending til konstitusjonell orden.
Den eksisterende grunnloven er tuftet på islamske prinsipper, men med et liberalt syn på dagens verden, som imøtekommer menneskerettigheter, kvinners rettigheter, ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet til politikk. Det bør være grunnlaget for en retur til bestilling. Vi har stolte tradisjoner for å møtes i jirgas (tradisjonelle stammeråd), både på lokalt og nasjonalt nivå, for å løse problemer. Afghanere har måter å finne konsensus på, og vi vil gjøre det igjen. Afghanistan trenger reformer og dyktige reformatorer for å frigjøre landet og oppmuntre til internasjonale investeringer.
Det er tilbudet, det er det vi forbereder oss på å kjempe for, og det kan være nødvendig å kjempe for å ta tilbake landet vårt. Taliban er ikke sterke, og interne splittelser har svekket dem ytterligere, men jeg undervurderer ikke omfanget av oppgaven. Det er en risiko for at hele landet kan bli et terrorknutepunkt, ettersom skoler blir til propagandamaskiner for dødskulten som er Taliban. De er nihilister som verdsetter martyrdøden over alt annet. Det beste unge mennesker kan gjøre i deres øyne er å dø. Jeg ser dette på sosiale medier, hvor det er langt mer snakk om døden enn før.
I Taliban Afghanistan blir folk preparert for å dø.
Utdrag fra «The Last Commander: The Once and Future Battle for Afghanistan» av Sami Sadat (Copyright: Sami Sadat/Bombardier Books/Post Hill Press).
