East New York har et rykte for vold – med god grunn. Det 75. området har en voldelig kriminalitetsrate som er 84 % høyere enn New York City som helhet og 279 % høyere enn resten av landet, ifølge FBI-data.
Det var ikke alltid slik. På begynnelsen av 1900-tallet var det et blomstrende samfunn av tyske, italienske og jødiske immigranter, der naboer behandlet hverandre som familie, og barna kunne leke trygt i gatene.
Men det begynte å endre seg på 1960-tallet, hovedsakelig på grunn av rasistiske, rovdyrkere som endret både nabolagets demografi og den økonomiske stabiliteten til innbyggerne, som Stacy Horn avslører i sin nye bok, «The Killing Fields of East New York: The First». Subprime-låneskandale, en hvitsnipp-kriminalitet og kollapsen av et amerikansk nabolag» (Zando/Gillian Flynn Books; 28. januar).
Da området ble grunnlagt i 1835 av skohandler John Pitkin – som «forestilte seg at han kunne gjøre den sjarmerende Brooklyn-byen han nettopp hadde kjøpt til en glitrende metropol,» skriver Horn – publiserte han et brev i en lokal avis, og lovet at East New York var et sted hvor «en fattig mann kan kjøpe i et sunt land, med herlig vann og havluft, mye bakke,» for mye mindre enn de ville betale for «en elendig byl» på Manhattan.
For en tid var det akkurat det, «et nesten fortryllet sted hvor du kunne komme uten noe og jobbe for å bygge noe,» skriver Horn.
Men på slutten av 1960-tallet bodde 160 000 mennesker i East New York, og nabolaget ble stadig mer kriminelt. Barry Kestenberg, som vokste opp i området, fortalte forfatteren at under hans ungdom på 70-tallet, «kunne du ikke gå nedover gaten.»
Noe av det skjedde på grunn av narkotika og økende fattigdom. Men Horn antyder at den ultimate utløseren for East New Yorks fall var «to rasistiske økonomiske praksiser som hadde økt på femti- og sekstitallet: blockbusting og redlining.» Meglere hadde klart å overbevise hvite huseiere om at hvis svarte familier flyttet inn i nabolaget deres, ville det få kriminaliteten til å skyte i været og eiendomsverdiene stupe.
«De ville paradert en svart familie nedover gaten for å skremme hvite huseiere til å selge billig, for så å selge boligene til slitende afroamerikanere til høye priser og ta ut forskjellen,» skriver Horn. «Når et nabolag ble overveiende svart (eller Puerto Rican), ville bankene bokstavelig talt tegne røde linjer rundt nabolagets grenser, betegne alle som lever innenfor høy kredittrisiko, og automatisk diskvalifisere dem for boliglån, kreditt og andre finansielle tjenester.»
Denne praksisen førte til økende voldskriminalitet, og på begynnelsen av 90-tallet var ofrene i økende grad barn. Den 17. juli 1991 ble Julia Parker, en populær 17 år gammel high school-elev i East New York, myrdet på høylys dag, skutt i hodet mens hun satt på en bilpanser på hjørnet av Pennsylvania og Dumont.
Parkers morder ble aldri fanget eller identifisert. Samme år var det 116 drap på gatene i East New York, og 43 av dem er fortsatt uløste. Det var begynnelsen på et tiår som ga Brooklyn-området det uinviterende kallenavnet «The Killing Fields of New York», og ble distriktet med det høyeste antallet uløste drap i hele New York.
I 1993 slo East New York rekord med 128 individuelle drap, det høyeste antallet til dags dato i noen bydel i NYPDs historie. Disse 128 drapene inkluderte ofre som 17 år gamle Toya Gillard, skutt i hodet mens hun prøvde å redde sin to år gamle sønn. (Overfallsmannen hennes var et annet barn, bare 13 år gammel.)
Dødstallet inkluderte også 45 år gamle James Dyson, skutt mens han jobbet som sikkerhetsvakt «beskyttet forlatte bygninger på Sheffield Avenue som ble renovert av ACORN [Association of Community Organizations for Reform Now]», skriver Horn. «Da ACORN ikke kunne finne noen som var villige til å ta plassen hans, nektet ConEd å sende menn for å fullføre det elektriske arbeidet. Etter at bygningene endelig var ferdigstilt, tok det en stund før de fant noen som var modige nok til å flytte inn.»
Samme år sa en sersjant i det 75. distriktet under en pensjonistfest: «Jeg vil gjerne takke alle de unge mennene i East New York som ga livet sitt så jeg kunne kjøpe huset mitt.» (Han har nektet for å ha sagt det.)
Det er et visst håp. Mens kriminalitetsraten i East New York fortsatt er høy og lokalbefolkningen fortsatt må være forsiktige hvor de går og når, har ting blitt bedre. I 2024 falt antallet drap med minst 48 % ifølge Brooklyn District Attorney’s office, men de uløste drapene fra flere tiår tilbake kaster fortsatt en skygge.
«[The neighborhood] fortsetter å slite under den traumatiske vekten og det samvittighetsløse antallet av alle disse ubesvarte forbrytelsene», skriver Horn. «Nevn Julia for moren sin, og hun kollapser i hulk som knekker kroppen hennes så voldsomt at hun sliter med å puste. Multipliser det med mødrene, fedrene, brødrene, søstrene og vennene til nesten tolv tusen andre ofre, og du har en ide om den katastrofale belastningen.»
