Vi trippel-hund-moder deg å finne en bedre skildring av høytiden.
Da «A Christmas Story» hadde premiere i 1983, hentet manusforfatter Jean Shepherd motgift fra sitt eget liv for å lage julekomedien – inkludert den beryktede benlampen.
Og Quentin Schultze, forfatteren av «You’ll Shoot Your Eye Out! Livsleksjoner fra filmen «A Christmas Story» lærte historiefortelling med Shepherd, noe som førte til at paret ble raske venner.
Fra tiden deres sammen fikk Schultze et dypere innblikk i ferieklassikeren – og det viser seg at det var en steinete start for den avdøde manusforfatteren, som døde 78 år gammel i 1999.
«Jean Shepherd skrev manus som han ville ha gjort akkurat slik han skrev dem,» sa Schultze eksklusivt til The Post. «Og jeg har en kopi av [the] manus slik han skrev det, og det er nesten dobbelt så langt som det må være for en 90-minutters film. Så han var i konstant konflikt med regissøren, Bob Clark, om dette.»
Forfatteren fortsatte, «Så ting blir kuttet, og Jean Shepherd blir sintere og sintere over dette, og samtidig, under skytingen, går Jean til skuespillerne og forteller dem hvordan de skal levere replikkene deres i harmoni med lignelser.»
Clark, som døde i 2007 i en alder av 67 år, hadde til slutt fått nok.
«Til slutt sparket Bob Clark ham bokstavelig talt av settet,» fortalte Schultze. «Han sa,» Du kan ikke være her lenger. Jeg kan ikke lage denne filmen mens du henger rundt.’ Det gjorde vondt for Jean. Men Jean forsto det fordi han var der og fortalte karakterene hvordan de skulle opptre, inkludert Ralphie [played by Peter Billingsley].»
Det var også spesielt én scene som fikk øksen.
«Jeg kan tenke på mye av materialet som Bob Clark tok ut, både fra manuset og faktisk opptaksscener. Hele scener som de filmet som de tok ut. Inkludert to drømmescener til,» avslørte Schultze.
En annen interessant vri i starten av å lage «A Christmas Story» er at Jack Nicholson opprinnelig skulle være castet.
«Studioet ønsket at Nicholson skulle spille den gamle mannen,» innrømmet Schultze. «Og Nicholson var for dyr, dette var ikke en høybudsjettsfilm, og samtidig sa både Jean Shepherd og regissøren Bob Clark, «Vi vil uansett ikke ha Jack Nicholson.»
Og Schultze kunne ikke annet enn å si seg enig. «Jeg kan ikke tenke meg at Jack Nicholson har den typen hjertevarmende, men likevel kurant karakter,» sa han. «Kanskje han kunne, men Darren McGavin, det var perfekt casting.»
Selv om studioet ikke sa mer enn 90 minutter og Clark måtte gi Shepherd støvelen, lyste livsleksjonene fortsatt sterkt i filmen. Mens han skrev boken sin om juleklassikeren, stakk dette Schultze mest ut.
«Det som overrasket meg mest var hvor godt Shepherd var i stand til å forstå meningen med hver livsleksjon,» reflekterte han. «Hvis du ikke bare ser på filmen og hva som skjer og hva karakterene sier, men hvis du legger merke til hva den eldre Ralphie sier, gir han bort leksjonene.»
«Det var teknikken som Jean brukte, for hvis du sier «Vel, meningen med denne historien er», fungerer det ikke helt. Så du vil at historien skal fungere på underholdningsnivået, men deretter legge til oversikten — linje etter linje.»
Angående hvilke linjer som stakk ut til Schultze mest, delte han: «Jean har replikken om at den gamle mannen vil sette lampen i vinduet for å slå på nabolaget.
«OK, vel, det er en dobbel betydning. Det er klart du slår på lyset. Slå på nabolaget – den seksuelle konnotasjonen der er ekstremt viktig for å forstå den benlampen som en trofékone.»
Shepherd var en mester i å flette temaer inn i manuset og karakterer fra sitt eget liv.
«Den gamle mannen i filmen er ikke veldig varm og uklar med Ralphie,» understreket Schultze. «Han er ikke kald, han er ikke ekkel, han er ikke voldelig, men han kaller ikke Ralphie ved navn, og han gjør ikke alle slags ting. Han er litt fjern.»
Han delte at dette reflekterte noen i Shepherds barndom.
«Jean sa til meg at han sammen med benlampen sa: ‘Vel, Quinn, min gamle mann forlot oss.’ Jeg sa: ‘Hva?’ Han sa: ‘Ja, han var aldri i nærheten uansett,’» begynte Schultze.
«Han var alltid ute med kvinner, kom ikke hjem om natten mye av tiden,» husket Schultze at Shepherd sa. «En dag kom den gamle mannen hjem fra jobb, og Jean så på mens faren begynte å pakke kofferten, og faren sa: «Du vil forstå når du blir stor, gutt». Pakker ferdig kofferten sin, og Jean ser på at faren går ned trappen til huset og setter seg i en cabriolet med sekretæren fra jobben og drar og kommer aldri hjem. Jean så ham aldri igjen.»
Det er noe som spiller inn i rollene som den gamle mannen og Ralphies mor.
«Når du tenker på hva som kan forme noens syn, for eksempel, forskjellen mellom mann og kvinne,» tenkte Schultze, «og moren hans måtte oppdra ham og ta seg av alt. Jeg tror den eneste hendelsen i livet hans formet hans syn på hvordan menn er eller kan være mer enn noe annet.»
Og med et manus skrevet med så mye følelser, er det ingen overraskelse at «A Christmas Story» har bestått tidens tann.
«Hvis du går på nettet og ser på de mest sette filmene og deretter begrenser det etter år, er det du ser at «En julehistorie» har gått opp og opp og opp,» sa Schultze. «Akkurat nå er rapportene at mellom de to kabelkanalene alene som bærer det 24 timer, er det opp over 50 millioner amerikanske voksne som ser det i året, og det fortsetter å øke.»
«Jeg ble kjent med manusforfatteren rett før filmen kom ut,» reflekterte Schultze, «fordi jeg ønsket å lære å undervise i historiefortelling, og jeg hadde hørt om ham og hørt noen av radioprogrammene hans, og så kom filmen ut, og den bombet i billettkontoret.»
«Og jeg hadde alle disse notatene fra undervisningen med Shepherd, og jeg tenkte: ‘En dag vil jeg kanskje skrive noe om dette fordi disse lignelsene, det er disse historiene som har en dypere mening.’ Men jeg tenkte: ‘Nei, filmen kommer aldri til å gå noe sted.’ Jeg trodde det skulle det, men det bombet i billettkontoret.»
Men selvfølgelig, å kjøre den 24 timer i døgnet og videospillerbutikkene som lager filmen hjalp til på suksessen.
«Det er all denne sjarmen,» sa Schultze til Posten. «Det er multi-sjangere, og det er flotte karakterer.»
