Jeg elsker musikaler.
Jeg har anmeldt dem på Broadway i årevis og har vært en fan hele livet. De er, etter min mening, en uimotståelig kunstform som Amerika har perfeksjonert på enestående måte.
Det ubestridelige myke punktet for sjangeren betyr imidlertid ikke at jeg lengter etter å synge og danse til grand jeté inn i hver jævla ting.
Og likevel har TV- og filmforfattere og regissører et helt annet syn. Det er en økende forelskelse i å dytte ballader og jazztorg inn i TV-serier og filmer som en tekanne i en overpakket koffert. Aka vi trenger dem egentlig ikke.
Sanger i en DC Studios-oppfølger om en morderisk psykopatisk klovn? Sikker!
I Oscar-agn som sentrerer rundt en meksikansk narkohandler som går over til en kvinne? Si!
I et Marvel-show som skildrer en sære pakt med hekser? Noe melodiøst denne veien kommer.
Skuespillere i «Joker: Folie à Deux», Netflixs «Emilia Pérez» og Disney+s «Agatha All Along» kjemper som om de går mot en Tony-pris.
Hvorfor, herregud, hvorfor er alt plutselig en musikal? Har Hollywood blitt lei av den gamle krigshesten av mellommenneskelig kommunikasjon – å snakke?
Forsøker underholdningsindustrien å appellere til millennials som ble oppdratt på «High School Musical» og «Glee» og har sparket tradisjonelle medier til fortauskanten til fordel for YouTube-klipp?
Uansett årsak, er takeaway på slutten av studiepoengene nesten alltid: «Det var hyggelig, men jeg kunne ha brukt mindre sang.»
Musikk er moderasjon er OK. En gang var det en eskapistisk overraskelse å ha en dukkert opp fra ingensteds.
Musikalepisoden «Once More, With Feeling» fra 2001 «Buffy the Vampire Slayer» er et kjent eksempel. «The Drew Carey Show», om merkelige Clevelandites, hadde noen minneverdige gruppedanser fra «The Rocky Horror Picture Show» og «How To Succeed in Business Without Really Trying». «Ally McBeal» og «The Simpsons» elsket dem litt overveldende.
Men ingen av disse programmene ble skapt rundt en ydmyk partitur og koreografi, og de ble ikke overveldet av konstant teatralitet.
Det kan ikke sies om Todd Phillips «Joker 2: Electric Boogaloo,» med Joaquin Phoenix og Lady Gaga i hovedrollene, som har rundt 15 musikalske numre. Det er en ganske stor økning fra den beksvarte første filmen, um, null.
Kritikere i Venezia var forvirret over hvorfor noen ble inkludert i det hele tatt.
«‘Folie à Deux’ bare trykkdanser på plass for mesteparten av sin sløve kjøretid,» skrev IndieWires David Ehrlich, «strenger sammen en serie overveldende musikalske numre som enten er for på nesen … eller for vagt relatert til karakterene til dens karakterer. uttrykke noe i det hele tatt.»
«Musical is putting it kindly», hyllet Kevin Maher i Times of London. «Sangene er en tilfeldig, uinspirert gripepose.»
Selvfølgelig er de det! Å ha Arthur Fleck croon i mer enn to timer er galere enn … Arthur Fleck.
Publikum kommer snart til å høre mye om «Emilia Pérez», en franskprodusert, spanskspråklig film fra Netflix med Zoe Saldana og Selena Gomez i hovedrollene, som gikk bra i Cannes og Toronto som en stor Oscar-kandidat.
Historien i telenovela-stil handler om en leder av narkokartell ved navn Juan (Karla Sofía Gascón), som kidnapper en advokat (Saldana) og deretter tvinger henne til å hjelpe til med å legge til rette for en kjønnsoperasjon og iscenesette en forsvinning.
Kingpin dukker opp igjen et tiår senere i London som Emilia Pérez, og ønsker å gjenoppta kontakten med kona (Gomez) og barna tilbake i Mexico. Filmen er både komisk og tragisk.
Og – en fem, seks, syv, åtte – en annen musikal.
Jeg var ikke så varm på «Emilia Pérez» som mange kritikere var, men regissør Jacques Audiards film vil sannsynligvis bli nominert for beste film og har sine fordeler.
Skuespillet fra Saldana, Gomez og Gascón er veldig bra. Slik ros kan man ikke øse over de totalt meningsløse og intetsigende iscenesatte sangene. «Emilia» ville vært mye bedre uten dem.
Der en treble-nøkkel gir mening er i «Agatha All Along», den Kathryn Hahn-ledede spinoffen av Marvels «WandaVision». Til og med tittelen kommer fra den populære melodien som avslørte den mektige heksen Agatha Harkness sine sleipe maskineri for tre år siden.
Det nye showets melodier, som «The Ballad of the Witches’ Road», er ikke malplassert i dens verden av besvergelser, magi og Patti LuPone.
I motsetning til «WandaVision»-sporet, er de allerede gamle. De elektrifiserer ikke fortellingen så mye som lindrer den. Og ingen vil bli det massive kulturelle øyeblikket «Agatha All Along» var i 2021.
Tilfeldighetene og middelmådigheten i sang- og danseelementene til disse prosjektene vil bli tydelig tydelig i november når «Wicked: Part 1» kommer på kino.
Fordi, banebrytende, er «Wicked» en faktisk musikal. Hvem hadde trodd det ville trosse tyngdekraften?
