De måtte ut, men ingen ville røre dem.
Det var juli 2014, og to amerikanere døde av ebola i Liberia, episenteret for det dødeligste utbruddet av viruset i menneskets historie. Dr. Kent Brantly og medisinsk frivillig Nancy Writebol hadde fått sykdommen mens de behandlet pasienter ved ELWA sykehus i Monrovia.
Den amerikanske regjeringen ønsket å bringe dem hjem, men «ingen andre på jorden (bokstavelig talt, de hadde prøvd) ville eller kunne få dem hjem», skriver journalisten og tidligere ambulansepersonell Kevin Hazzard i sin nye bok «No One’s Coming: The Rogue Heroes Our Government Turns to When There’s Nowhere Else to Turn» (Grand Central Publishing, ute nå).
Ingen var klar for det som virket som et umulig, og umulig farlig, oppdrag: Evakuering av to ebolapasienter fra Vest-Afrika uten å infisere mannskapet med det forferdelige viruset.
«Det er dødelig og smittsomt og helt grusomt,» skriver Hazzard. «Du blir flytende fra innsiden og ser så på hvordan livet drypper ut av deg.»
William Walters, en tjenestemann i utenriksdepartementet som driver en obskur organisasjon kalt Operational Medicine, ringte Dent Thompson, medeier av Phoenix Air, et lite luftfartsselskap i Cartersville, Georgia.
Selskapet er kjent for å si ja når alle andre sier nei. I oppkjøringen til Operation Desert Storm fløy de 83 Patriot-missilstridshoder ut fra Dover Air Force Base til Saudi-Arabia.
I 2004, da energidepartementet trengte noen til å fly Muammar Gaddafis kjernefysiske materiale ut av Libya, ringte de til Phoenix. Og i 2007 tilkalte CDC Dent til Atlanta og ba Phoenix bygge noe som aldri hadde eksistert: et lufttett isolasjonstelt med negativt trykk som kan passe inn i en Gulfstream III og evakuere en infisert lege fra hvor som helst på jorden.
De kalte det Aeromedical Biological Containment System – ABCS – og CDC sertifiserte at det kunne inneholde omtrent alle kjente virus. Bortsett fra ebola.
Thompson fortalte Walters at de bare ville gjøre oppdraget hvis landets toppleger kunne fastslå om ABCS ville fungere i dette tilfellet. Dag senere ankom et dusin regjeringsforskere Phoenix Airs hangar. De inspiserte apparatet. Så så Walters på det medisinske teamet – Dr. Mike Flueckiger, sykepleierne Vance Ferebee og Jonathan Jackson – og stilte det eneste spørsmålet som betydde noe.
«Gutter, dere vil være de i det sylindriske dødsrøret,» sa han. «Kan du gjøre det eller ikke?»
Det som deretter skjedde var den farligste medisinske evakueringen som noen gang er forsøkt.
Jackson og Ferebee dro til Home Depot og kjøpte Tyvek-drakter, plastbriller, masker og kraftige plastduker. Tilbake i hangaren passet teamet opp i 115 graders varme og praktiserte en 30-trinns prosess for å fjerne forurenset verneutstyr inne i ABCSs forkammer, en plass som ikke er mye større enn en bilbagasje, uten å berøre noen overflate eller rive i stykker hanskene.
Ferebee sto utenfor med en utklippstavle og ropte ut hvert trinn. På innsiden huket Jackson seg i det lille rommet, bena skalv, og skrellet forsiktig av lagene.
Han dunket hodet i taket. «Du er død,» sa Ferebee. «Begynn på nytt.»
Han gikk inn i forkammeret med de ytre hanskene fortsatt på. «Du er død. Begynn på nytt.»
Han rørte ved håndleddet. «Du er død.»
I mellomtiden, i Monrovia, Liberia, var Brantly på randen av døden. Temperaturen hans hadde økt til 105. Han blødde innvortes.
En lege administrerte ZMapp, et eksperimentelt medikament som aldri før ble gitt til et menneske. Brantly begynte å få krampe, men etter en time falt feberen fra 105 til 100.
Da Phoenix-mannskapet ankom Roberts International Airport utenfor Monrovia, var stedet øde. «Det var apokalypsen,» skriver Hazzard.
De lastet Brantly og Writebol forsiktig inn i ABCS. Enhver feil kan bety infeksjon.
Timer senere havnet de ved Dobbins Air Reserve Base utenfor Atlanta. Ambulanser møtte dem på asfalten. Nyhetsbiler stod langs motorveien. Helikoptre surret over hodet. Det var OJ-jakten etter ebolatiden.
Da Brantly ble trillet inn på Emory University Hospitals isolasjonsenhet, bøyde lege John Arevalo seg over og så ham inn i øynene: «Velkommen hjem.»
Ikke alle var så oppmuntrende som frykt for sykdommen spredte seg. Demonstranter stilte opp utenfor Emory Hospital. Restauranter forbød sykehusansatte. Budsjåfører nektet å gå inn i bygget. Online drapstrusler strømmet inn mot Phoenix-mannskapet.
Selskapet ble likevel ikke avskrekket. I løpet av det neste året fløy Phoenix mer enn 40 ebola-oppdrag, og brakte leger og frivillige fra forskjellige nasjonaliteter til definitive omsorgsfasiliteter rundt om i verden. Det ble det offisielle ebola-flyselskapet til det amerikanske utenriksdepartementet. En av legene som hadde fulgt Brantly – Doug Olson – fløy på 11 av flyvningene.
Brantly tilbrakte nesten en måned i enheten for alvorlige smittsomme sykdommer ved Emory universitetssykehus, og ble til slutt helt frisk, det samme gjorde Writebol.
År senere deltok Olson på et bokarrangement der Brantly talte. På slutten gikk han opp til signeringsbordet, usikker på om Brantly i det hele tatt ville gjenkjenne ham.
«Jeg vet ikke om du vet hvem jeg er …» begynte Olson.
Brantly hoppet opp ved lyden av stemmen hans og kastet armene rundt ham. Han hadde ikke glemt mannen som hadde reddet ham, som hadde sagt ja da resten av verden sa nei.
