Det er så mye usikkerhet i foreldreskap i 2024, takket være informasjonsoverbelastning, men én ting er sikkert: du er forbannet hvis du gjør det, og forbannet hvis du ikke gjør det.
En studie kom ut denne uken som rådet foreldre til ikke å bruke «flink jente/gutt» når de berømmer barna sine, og … det er det. Jeg er offisielt ferdig.
Ingen respekt for forskerne og ekspertene, men det er nok. Stopp det nå. Takk.
«Kan øke selvtillit og identitetsproblemer»
Her er kjernen av hva ekspertene sier:
Ikke si «flink jente» eller «flink gutt», da det kan reise spørsmål rundt kjønnsidentitet og selvtillit.
Det gir faktisk heller ikke barna klare tilbakemeldinger på hva de gjorde for å få slik ros, tilsynelatende.
Ikke under ros, på grunn av den gamle selvtillitkastanjen nevnt tidligere.
Men ikke overdriv heller, for at barnet ditt ikke skal bli et narsissistisk hull.
Nyere forskning tyder på at oppblåst ros – dvs. å bruke ord som «utrolig», «utrolig» og «fantastisk» kan fremme narsissistiske trekk ved å få barn til å ha en urealistisk følelse av egen kompetanse.
Konstant ros er også et nei-nei og kan bety at barn ubevisst føler at de gjør ting for voksnes godkjenning, snarere enn for seg selv.
Det kan være dårlig for selvregulering og identitetsfølelse, sier eksperter.
Så gir vi barna den stille behandlingen??
«Prosessros» er tydeligvis det vi sikter mot her, folkens.
Det er informativt, og gir barn tilbakemelding på deres innsats og strategier for å oppnå et resultat.
Med andre ord, det du vil si til barnet ditt er: «Jeg kan se at du prøvde veldig hardt i den friidrettskonkurransen, Jimmy», i stedet for «du er en vinner, sønn!»
Slik ble jeg rost på 90-tallet
Når jeg ser tilbake på barndommen min, lurer jeg på om mamma og pappa tenkte på HVORDAN de roste meg?
Alt jeg vet er at hvis jeg fikk en klem etter en klarinettforestilling eller et karneval på skolen som jeg kom sist, var det nok for meg.
Hvis det var et «godt gjort, kjære,» etterpå også – vel, det var prikken over i-en.
Helt ærlig tror jeg på mange måter vår generasjon av foreldre lager en stang for vår egen rygg. Overtenkende ting. Overkompliserende ting. Og savner det større bildet.
Det er ingen tvil om at ros forsterker positiv atferd – psykologer fortalte oss så mye så tidlig som på 1950-tallet, og i husholdningen vår ser vi det på førstehånd.
Når sønnen min gjør noe godt for småsøstrene sine, er jeg den første som sier «veldig omtenksom, kjære».
Eller når datteren min farger inn et overraskelsesbilde for meg, vil jeg selvfølgelig få henne til å føle seg anerkjent og spesiell ved å si: «wow – det er vakkert, baby!»
Det jeg ikke vil gjøre er å overanalysere språket jeg bruker når jeg sier de tingene.
Lurer på meg selv… har jeg rost deg som jeg burde, Fatboy Slim-stil?
Og hva slags ubevisste meldinger har jeg formidlet gjennom den lovsangen?
For meg er ikke det å rose barna mine en vitenskapelig måling med den riktige dosen X og en dash Z for å komme opp med et ønsket resultat.
Å si et vennlig ord til barna mine er noe enkelt som kommer fra hjertet. Slutt på historien.
