John Lennon tillot en gang den Los Angeles-baserte radio-DJ Elliot Mintz å forhåndsvise det nye albumet sitt – et grep som hadde som mål å øke karrieren hans.
«Some Time in New York City» var det etterlengtede samarbeidet mellom Lennon og Yoko Ono som skulle utgis i 1972, mindre enn to år etter at The Beatles splittet.
Da Mintz fikk den tidlige kopien, ble ikke sangene engang trykt på omslaget eller etiketten, men han kjempet for å være den første til å spille den.
Sjokkerende nok endte gaven opp med å koste ham jobben, som igjen førte ham på en vill tur ingen kunne ha forutsett.
Som forklart i hans nye memoar, «We All Shine On: John, Yoko, and Me» (Dutton, ute i dag), er platas åpningskutt «Woman is the N—-r of the World», en sang der N -ord er fremtredende. Mintz’ sjefer på stasjonen var lite imponerte og hermetiserte ham umiddelbart.
Han fortalte like mye til Lennon og Ono. «De syntes historien var morsom,» sa Mintz til The Post. «Så spurte John hva jeg skulle gjøre. Jeg fortalte dem at jeg antar at jeg vil søke jobb. Og han sa: ‘Vel, i morgen drar vi til San Francisco. Hvorfor blir du ikke med oss?’»
Mintz sa ja – turen var for Lennon og Ono for å se en urtespesialist som på mystisk vis ville hjelpe Ono med å bli gravid – og dette startet et ukonvensjonelt vennskap.
«De var i ferd med å avbryte metadonvaner,» sa Mintz, nå 79. «De to tok av og til heroin … og de befant seg i en spiral. De skjøt aldri [injected] noe. De snøftet det. Det førte til at de søkte hjelp, de fikk metadon og ble hekta på det stoffet.»
Mintz ble uten tvil hekta på Lennon og Ono. Og kanskje gjorde de det på ham også. John og Yoko sendte Mintz en collage som fungerte som bursdagskort tidlig på 1970-tallet, de fikk ham med på en reise til Japan (hvor Mintz spiste skilpaddesuppe ut av skilpaddens skall) og han hang i New Yorks platestudio. Hit Factory med paret mens de spilte inn «Double Fantasy».
Yoko ringte ham regelmessig klokken 04:00 om morgenen for lange samtaler om hva som foregikk i hennes verden. Det hemmet Mintz sitt sexliv, da han husket en kvinne som tilbrakte natten og ikke tok vennlig imot den frekke oppvåkningen midt på natten fra en mystisk kvinne. Mintz ble sverget til hemmelighold om vennskapet sitt på A-listen og skravlet ikke til erobringen hans.
«Hun pakket bagasjen og ringte en drosje,» sa han. «Dagen etter innså jeg at innrømmelser måtte gjøres. Jeg ville ikke være i stand til å leve et personlig liv slik jeg hadde.»
Faktisk gjorde han det lettere for Lennon og Ono å trenge seg inn. «Jeg endte opp med å installere en hotline, med et nummer som bare ville være for John og Yoko,» sa Mintz. «Jeg er en søvnløs, Yoko våknet klokken 7 i New York [which was 4:00 in Los Angeles]og de likte ideen om at de kunne ringe det nummeret når som helst, dag eller natt, og jeg ville være våken. De kunne dele sine innerste hemmeligheter. De ble vant til det, og selvfølgelig ble jeg vant til dem.»
Blant hemmelighetene som Mintz holdt på: Lennon ringte i 1972 for å tilstå seksuell utroskap. Han og Ono hadde deltatt på en fest i hjemmet til den politisk radikale Wall Street-investoren Jerry Rubin. Da festen var i full gang, skled Lennon til et ekstra soverom og hadde støyende sex med en av de kvinnelige gjestene. Det var høyt nok til å få noen til å skru opp volumet på en Dylan-plate i et forsøk på å overdøve den. Ono hadde selvfølgelig hørt alt.
De lastet begge ut sine sider av historien til Mintz som måtte sjonglere forholdet sitt til paret mens de beholdt forskjellige jobber innen radio og TV. «Noen ganger [dealing with them] ble et inntrenging, sa Mintz. «På hvilket tidspunkt tøyler du det tilbake? Husk at jeg aldri ble betalt.»
Men ting ble bare villere for Mintz etter at Lennon dukket opp på hjemmebanen hans, under rockerens såkalte «Lost Weekend», som faktisk var en 18 måneder lang overflod av sex, narkotika og sprit fra september 1973 til 1975.
Etter det Mintz kaller Lennons «udiskresjon» hos Rubin, hadde Ono sendt ham i eksil til Los Angeles sammen med deres assistent May Pang.
Selv om det er en utbredt oppfatning at Ono håndvalgte Pang til å være en surrogatkjæreste for Lennon, husker Mintz det annerledes. Yoko, sa han, «valgte en daværende assistent til å følge ham og i utgangspunktet ivareta hans grunnleggende behov.
«Hun gjorde det, veldig kompetent, og forholdet deres ble til noe mer enn en separert ektemann og assistent.»
Faktisk ble det et fullverdig kjærlighetsforhold.
Men som Mintz lærte på den harde måten, var ikke Pang den eneste kvinnen som Lennon forvillet seg med. «Han ringte, vekket meg og ba meg gå til en adresse,» husket Mintz, og forklarte at han respekterte forespørselen, rullet opp til et hus han aldri hadde vært i før og fant Lennon i sengen alene og under lakenet. en kvinne i badekåpe ventet i det tilstøtende rommet. «John bare så på meg og sa: ‘Bli kvitt henne.’»
Mintz gjorde som han ble fortalt, men han likte det ikke. Og det genererte et av de få tilfellene der han følte seg tvunget til å stå opp mot Lennon. Han fortalte ham at han var feil mann for jobben, og han håpet å ikke bli bedt om å gjøre det igjen.
«John ble sint på det,» sa Mintz. «Han ropte til meg og sa: ‘Jeg kommer til å be deg om å gjøre alt jeg har lyst til å spørre deg om’.»
Mintz delte scenen og kom hjem til hotline som ringte. Det var Lennon, som nå hadde kjølt seg ned. «Se,» sa han til Mintz, «unnskyld at jeg ropte til deg. Men du kan bare ikke fortelle meg hva jeg kan eller ikke kan si.»
Lennon, rasjonaliserer Mintz i dag, «hadde en stor munn og holdt ikke følelsene hemmelige. Han ville ikke at noen skulle begrense hans selvutfoldelse.»
Når det gjelder Mintz, gjorde Lennon det imidlertid på egen risiko, siden han hadde en hemmelig forbindelse over seg. «Yoko og jeg snakket hver kveld,» sa Mintz. «Da de hadde separasjon, sa jeg til dem at jeg ikke ville holde hemmeligheter for den ene eller den andre» – selv om han i dette tilfellet gjorde det, da han ikke tok opp daliansen og i stedet snakket med Ono om hverdagsligheter som hennes kommende åpning av galleriet og tilstanden til mahjong-spillet hennes.
Men det var ikke den siste drubbingen fra Lennon.
Etter en natt med ekstrem beruselse ble Lennon så vill at livvaktene som jobbet for Phil Spector – som Lennon spilte inn et album med senere med tittelen «Rock ‘N’ Roll» – bandt ham til en stol.
Mintz ble kalt inn for å roe ned Lennon og løsne ham. «Han så på meg og sa: ‘Hva gjør du her?’» husket Mintz. «Så slengte han et epitet mot meg. Jeg gjentar det ikke i boken, og jeg kan bare ikke gjenta det for deg nå. Det var virkelig slemt, og det gjorde arr på meg.»
Likevel, den mørke natten 8. desember 1980, da Lennon ble myrdet av en gal fans kule, hoppet Mintz på et rødt øye fra LA til New York og falt inn i Dakota-bygningen, ubebudet, for å trøste Yoko Ono. Da hun trengte noen til å sortere gjennom Lennons eiendeler, tok han på seg oppgaven.
Blant de mange parene med trådinnrammede briller og musikkinstrumenter fant Mintz et usendt brev. Det var i en forseglet konvolutt som var adressert til ham. Han gjorde det som for noen ville være utenkelig. «Jeg åpnet ikke brevet,» sa han. «Den konvolutten tilhørte ikke meg. Jeg tenkte på det. Jeg har lurt på det. Men det var ikke mitt sted å åpne den konvolutten.»
Når jeg ser tilbake på alt, med tanke på alt han gjorde for Lennon og Ono, uten økonomisk kompensasjon for problemene hans, hvorfor tror Mintz at han hang der med dem så lenge? «Kjærlighet,» sa Mintz. «Det er kjærlighet jeg fikk fra disse to personene. De fullførte meg.»
