Teateranmeldelse
KANSKJE GOD ENDING
En time og 45 minutter, uten pause.
På Belasco Theatre, 111 W. 44th St.
Den sublime starten på «Maybe Happy Ending» er det nærmeste jeg noen gang har kommet til å oppleve en Pixar-film på Broadway.
Oliver, en ensom robot spilt av Darren Criss, går gjennom sin vanlige daglige rutine – om og om igjen og om igjen.
Med et bredt glis i en liten studioleilighet pleier han anlegget sitt, HwaBoon, som mottar leveranser gjennom en post-shoot og venter tålmodig på at eieren hans, James, skal komme og hente ham.
Uker og måneder går, sesongene endres og HelperBot gjør de samme oppgavene på gjentakelse.
Så kommer en knusende melding: «Tolv år senere.»
Oliver er fortsatt der i sin 300 kvadratmeter store, komfortabelt innredede celle. James er ingen steder i sikte.
Da øynene mine veltet opp – og det var fortsatt bare det første nummeret – dukket den ødeleggende åpningen av «Up» umiddelbart opp, og det samme gjorde Andy som ga bort sine kjære barndomsvenner i «Toy Story 3».
«Maybe Happy Ending», som Pixar på sitt aller beste, nærer sjelen på en måte få Broadway-show til og med forsøker å gjøre.
Den salige, grenseløst kreative gaven til en musikal fra Sør-Korea, som åpnet mandag kveld på Belasco-teatret, har ingen bulldozing-ballader som peker på vannverket. Det er ingen kitschy danseoverganger for å berolige våre overarbeidede hjerner.
Det gjennomtenkte partituret av Will Aronson med tekster som avfyring av nevroner av Hue Park er friskt og uskyldig – minner om de pastorale lydsporene til Hayao Miyazakis animasjonsfilmer, som «Spirited Away» eller «Howl’s Moving Castle».
I stedet for forutsigbar bombast, sniker den ømme musikalens mange hjerteskjærende og oppløftende øyeblikk seg inn på oss og gir en stadig mer sjelden sensasjon for en sjanger som har blitt formelt og avledet: overraskelse.
Ingen vil tenke på å ta med vev til det syngende Android-showet, men du vil være lurt å fylle opp.
Tross alt er du på en robo rom-com.
Olivers dusin år solo tar slutt når en annen maskin ved navn Claire (Helen J Shen) banker på døren hans og trygler om å bruke laderen hans. Uten den pluggen slutter hun å fungere – som tinnmannen når han ruster.
Claire er en HelperBot 5; Oliver er en 3. Lenge i bluetooth, han bestrider henne om hvordan 3-ene er mer robust bygd enn de yngre, glitrende modellene. Den triste sannheten er at de både er foreldet og forlatt.
Snart er Claire innom hver dag for å låne ledningen. Olivers Scroogey-irritasjon blir til forventning, og til slutt står han som valp ved inngangspartiet.
Tennpluggene flyr på Dane Laffreys sett som er både brutalistisk og behagelig.
Så snart vi har pakket hodet rundt «Maybe Happy Ending» som en tohånds, to-roms, automatisert kjærlighetshistorie, legger den digitale duoen ut på en morsom biltur.
Claire følger Oliver på en risikabel reise for å oppsøke James (Marcus Choi) i hans nye hjem på en øy 100 miles unna.
De skal ikke forlate anlegget sitt, så de adopterer begge falske identiteter. Deres anstrengelser for å late som om de er mennesker på et hotell som er ment for, um, krydret dalliances sent på kvelden er hysteriske.
Å stå ansikt til ansikt med personen som henviste dem til skraphaugen kan selvsagt føre til en eksistensiell krise.
Og så møter andre halvdel av showet utfordringene som fremkomsten av kunstig intelligens en dag kan utgjøre for, vel, kunstig intelligens: Er jeg et vesen eller et objekt? Betyr mine behov og ønsker noe? Har jeg kapasitet til å elske?
Det er mange komplekse spørsmål å tenke på, men «Kanskje Happy Ending» er aldri mindre enn usedvanlig sjarmerende som den spør dem.
Denne store svingen til en musikal ville ikke fungert uten de perfekt avstemte forestillingene til Criss og Shen. Disse rollene kan lett være twee og irriterende – de er alt annet enn.
Criss’ Oliver er en smilende blanding av J. Pierrepont Finch fra «How to Succeed» og Pee-Wee Herman med en litt seriøs gutt ved siden av. Han er en bøtte med bolter med et hjerte av gull.
Som hans forelskelse gir Shen en sit-com-sensibilitet til hennes nyere, mer naturlig oppførte Claire. Quippy og rettferdig, hun er realisten av paret, bortsett fra en lidenskap for ildfluer. Shen er like glødende som den sommervaren.
Flørten deres blir hjulpet videre av den silkeaktige stemmen Dez Duron som en allestedsnærværende Frank Sinatra-lignende crooner ved navn Gil Brentley. Han hacker seg inn på harddiskene deres mens han synger låter som ligner på «Fly Me to the Moon» som bringer det batteridrevne frieriet ned til jorden.
Sveisekomedie, romantikk og science fiction, strykekvartetter og bourbonbøyd jazz, hologrammer og møblerte stuer er regissør Michael Arden, som rett og slett har overgått seg selv her.
Regissøren, som blir bedre for hvert show, behandler disse ellers forskjellige elementene som viktige apper på én harmonisk enhet. Ingenting hever noe annet. De fleste show er heldige som har et eneste fantastisk øyeblikk. På Belasco mister du tellingen.
Arden, som også gjorde en fantastisk jobb i «Parade» og «A Christmas Carol», hadde en lite misunnelsesverdig oppgave med «Maybe Happy Ending»: Syngende roboter, de er akkurat som oss!
Og likevel har han lyktes strålende. Han har tatt med seg Wall-E til Broadway.
Jeg har kritisert Broadway mange ganger i løpet av årene for å være for robotaktig.
Denne gangen er det imidlertid stor ros.
