KJÆRE ABBY: Min mann og jeg har vært sammen i 23 år, gift i nesten ni. Vi er i 60-årene. Det er det andre ekteskapet for oss begge. Jeg trakk meg på grunn av å måtte flytte til en annen stat for jobben hans. Jeg får venner uansett hvor jeg går og engasjerer meg i samfunnsaktiviteter.
Min mann har ingen venner. Seriøst. NULL! Han går på jobb og kommer hjem. Gjennom årene har han anklaget meg for å ha lyst på forhold til mine mannlige venner (hvis koner også er mine venner) og sier til meg at jeg bare skal fortsette og være fornøyd med den andre mannen. Verken vennene mine eller jeg har noen gang gjort noe for å vekke hans patologiske sjalusi.
For tiden sitter jeg i et nonprofit-styre og må kommunisere ofte med den mannlige presidenten. Han har blitt det nye målet. Rådgivning er uaktuelt fordi psykiatri er min manns spesialitet. Dessuten ser det ut til at han tror han alltid har rett i alt. Han har aldri gitt en unnskyldning så lenge jeg har kjent ham.
Jeg reagerer ikke på hans tirader fordi det er meningsløst, men jeg er lei av hans oppførsel og tankeprosess. Jeg forstår «hvorfor» til denne oppførselen (hans arv og miljø), men det gir ham ikke carte blanche til å bruke det som en unnskyldning. Noen forslag for å komme videre? — SLITT I FLORIDA
KJÆRE SLITT: Ut fra det du har skrevet, er din usosiale ektemann et bunnløst kar av usikkerhet. Hvis du ikke har vært i stand til å lindre det i alle disse årene, tviler jeg på at du noen gang vil gjøre det. Mange psykoterapeuter bruker selv psykisk helsepersonell. Men med mindre mannen din er villig til å innrømme at kanskje han, og ikke du, er problemet og søker hjelp, vil ingenting endre seg. Ærlig talt er jeg overrasket over at ekteskapet ditt har vart så lenge. Er det slik du ønsker å leve resten av livet? Å svare på det spørsmålet er veien å gå videre.
KJÆRE ABBY: Jeg jobber hjemmefra noen dager i uken og bor et kvartal fra den lokale ungdomsskolen. Nylig har jeg brutt opp en gruppe barn i hagen min som slår og slåss med hverandre. Jeg kjenner ikke disse barna, har ingen barn på skolen og innser at dette er et pågående problem. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal håndtere det.
Jeg kunne ignorert det, men jeg er redd ikke bare at et av barna skal bli skadet, men også at en forelder ville bli opprørt over at dette skjedde på eiendommen min. Jeg kunne meldt det til politiet, men det kan være overdrevet. Jeg kunne også prøve å kontakte skolen, men uten informasjon om hvem disse barna er, er jeg ikke sikker på at det ville vært mye hjelp heller. Noen ideer? — VITNE I OHIO
KJÆRE VITNE: Jeg har et forslag. Du har allerede snakket med barna som er involvert i disse krangelene. Du har rett i at det kan være erstatningsansvar dersom en eller flere av dem blir skadet på eiendommen din. Ta kontakt med rektor på ungdomsskolen og forklar hva som har foregått. Når det er gjort, ring eller besøk politiavdelingen og rapporter at hagen din blir omgjort til en slagmark. Hvis du gjør det, neste gang noe begynner å skje og du ringer politiet, kan de reagere raskt.
Dear Abby er skrevet av Abigail Van Buren, også kjent som Jeanne Phillips, og ble grunnlagt av moren hennes, Pauline Phillips. Kontakt Dear Abby på http://www.DearAbby.com eller PO Box 69440, Los Angeles, CA 90069.
