Dette gjør vondt. Dette svir. Isaiah Hartenstein skulle ikke bli en essensiell del av Knicks’ basketball-DNA, han skulle være en backup som spilte hardt i 15 eller 18 minutter, gjorde noe hardt håndarbeid rundt kurven, bidra når han kunne.
I stedet ble han en sentral skikkelse i hva Knicks ble denne våren, en emosjonell kjerne som passet rett inn med slike som Josh Hart, de to tok umulige offensive returer og clutch defensive boards, Hartenstein utviklet en pick-and-roll kjemi med Jalen Brunson som låste opp så mye av Knicks’ angrep, og utviklet til og med det lille venstreflip-skuddet som så ut til å gå i omtrent 91 prosent av tiden.
Han ble mye bedre enn han skulle være.
Og nå er han mye rikere enn han sannsynligvis noen gang trodde han skulle bli. Hartenstein gjorde offisielt det Knicks lenge hadde fryktet mandag morgen, og signerte en treårig, $87 millioner Godfather-avtale med Oklahoma City Thunder som Knicks rett og slett ikke kunne nærme seg, ikke med dem begrenset av de fire årene og $72,5 millioner maks. Hartenstein’s Early Fuglerettigheter tillatt.
Nøyaktig to år tidligere – 1. juli 2022 – hadde Hartenstein nesten blitt smuglet inn i New York på en toårig avtale på 16 millioner dollar, en nyhet som ble fullstendig oppslukt av Knicks’ signering av Jalen Brunson samme dag. Hartenstein ble ansett som en smart signering, men neppe en galvaniserende en.
Han endret det. Da denne gjentakelsen av Knicks først ble krevd å ta hensyn til, i femkampen til Cleveland i sluttspillet i 2023, slo Hartenstein seg sammen med Mitch Robinson for å fullstendig overvelde Cavaliers’ unge tvillingtårn av Jarrett Allen og Evan Mobley.
Følg alle de siste oppdateringene om gratis NBA-byråer, inkludert signeringer, handler og rykter.
Så denne sesongen, bedt om å starte mesteparten av året når Robinsons ankel kostet ham mesteparten av den ordinære sesongen og deretter de siste 10 kampene i sluttspillet, ble Hartenstein en andrelags Garden-folkehelt rett ved siden av Hart og Donte DiVincenzo. Det var umulig å ikke falle hardt for Hartensteins lidenskap, hans uselviskhet, hans vilje til å spille gjorde vondt.
«Han er smart, han er fysisk, du kan be ham om å gjøre mange ting, og han kommer til å få dem gjort for deg,» sa Tom Thibodeau under 76ers-serien. «Han er en vinnende spiller. Og det vil alltid være en plass i dette spillet for vinnende spillere.»
Det var bare ikke nok penger i kassen til å beholde ham, og det som gjør litt ekstra vondt er at det var Knicks som utviklet Hartenstein og bidro til å gjøre ham til den spilleren han har blitt. Hartenstein hadde vært en svenn tidlig i karrieren, og spratt fra Houston til Denver til Cleveland til Clippers, og i LA viste han først en gnist av hva som kunne være.
I New York – med hjelp av Knicks’ trenere – innså han alt. Han går til OKC nå, som var toppseedet i Vesten i fjor, og til slutt var det en ting som manglet for Thunder en størrelse tilstedeværelse for å støtte Chet Holmgren. Det har de nå. Bra for Thunder. Bedre for Hartenstein.
Ikke så bra for Knicks, som også så mulige mål Mason Plumlee signere med Suns på søndag og så 76ers legge til Paul George mandag morgen. Det er viktig å huske at Knicks fortsatt har Robinson, og inntil omstendighetene tvunget til noe annet, var han deres preferanse i pivoten. Angrepet hans er ikke Hartensteins, men forsvaret hans er elite; problemet hans har alltid vært å holde seg på gulvet.
Og det er Knicks’ problem nå også, for på dette tidspunktet må de se på ham som en fyr de trenger å stole på mer enn noen gang. Neste opp: Knicks må identifisere The Next Hartenstein, en spiller som kommer med en rimelig nok prislapp til å bli anskaffet og nok oppside til å vekke interessen deres, og deretter sette dem gjennom den samme typen intense utviklingskamp som gjorde Hartenstein til en spiller på nesten 30 millioner dollar i året.
Knicks spilte en stor rolle i å gi ham den poengsummen, selv om de ikke akkurat feirer det i dag. I stedet går de tilbake på jobb. De tok et par skritt fremover forrige uke, la til Mikal Bridges og beholdt OG Anunoby. De tar et skritt tilbake nå.
For lenge siden flyktet en hagefavoritt ved navn Xavier McDaniel fra Knicks med hagens brøl fortsatt i ørene. Det føltes sikkert at sommeren 1992 som Knicks nettopp hadde blitt kneet. Et år senere vant de 60 kamper. To år senere var de i finalen. Gode lag finner ut av det med en gang. Dave Checketts og Ernie Grunfeld gjorde det i ’92. Nå er det Leon Rose sin tur.
