MINNEAPOLIS — Julius Randle hadde vært stille, bare 3-mot-11 fra feltet.
Plutselig stirret han ned på sitt tidligere lags benk mens han la Knicks fra seg.
Med Knicks ned seks poeng i fjerde kvartal, scoret han 15 strake Timberwolves-poeng – og 17 i fjerde kvartal – for å avslutte enhver tanke på et comeback. Etter å ha strippet Karl-Anthony Towns og dunket i den andre enden, krenket han Knicks-benken og bøyde seg til publikum. Han endte med 25 poeng.
For å grave kniven videre var det den andre eks-Knick, Donte DiVincenzo, som traff dolken, og boret en 3-poengs for å gi Timberwolves en 17-poengs ledelse.
Etter å ha vunnet syv på rad (inkludert NBA-cupfinalen, som ikke teller i stillingen), har Knicks falt to av de tre siste da de falt 115-104 tirsdag kveld på Target Center.
«Han var bare aggressiv,» sa trener Mike Brown om Randle. «Han bare tok det rett til oss. Vi begynte å blitz [Anthony] Edwards, og de ga ham i grunnen bare ballen og han la hodet ned og han angrep brystet vårt. Igjen, vi må gi dem æren, fordi han brukte fotarbeidet sitt, han brukte kraften sin, han brukte styrken sin, han brukte sin hurtighet for å komme forbi oss, for å avslutte på kanten og komme til frikastlinjen.»
Gi Knicks kreditt, men. De bestemte seg i utgangspunktet for å tippe tirsdagens kamp, men gjorde den mer konkurransedyktig enn den sannsynligvis burde vært. De hvilet Jalen Brunson og OG Anunoby, etter å ha registrert tunge minutter for sent midt i en travel timeplan. Disse to snittet til sammen 44,6 poeng per kamp, og Anunoby representerer også deres beste forsvarsspiller.
Ned med 16 i andre kvartal hadde det vært enkelt å legge seg og gjøre seg klar til å reise hjem. Men de kuttet underskuddet til seks inn i pausen. Så etter å ha gitt opp de seks første poengene i tredje kvartal og stått overfor et 12-poengs underskudd, kunne de ha lettet opp. Men de rev av et 17-3-løp for å ta en to-poengs ledelse.
Towns, som spilte i Minnesota for bare andre gang siden Knicks’ storfilmhandel for å kjøpe ham rett før starten av forrige sesong, bar dem. Benken, som trener Mike Brown stolte på mye mer enn normalt gitt hvor korthendte de var, holdt stand. Tyler Kolek, som startet sin første karriere, hadde et tappert show, og avsluttet med 20 poeng og 11 returer – begge karrierehøyder – sammen med åtte assists.
Til slutt ble imidlertid mangelen på ildkraft utklasset av de nesten fullsterke Timberwolves. Knicks forpliktet også 19 turnovers, og kjempet mot Timberwolves’ fysiske egenskaper. Josh Hart hadde seks av dem.
«Vi kjempet tilbake og så spilte vi bare ikke godt nok til å fullføre det,» sa Hart. «Jeg hadde for mange omsetninger. Noen av disse omsetningene ble til enkle kurver, og den slags dreper ethvert momentum vi har. Jeg må bli bedre.»
Anthony Edwards kom akkurat tilbake fra en skade sist gang disse to lagene møttes – en 137-114 Knicks-seier – 5. november og slet, og registrerte bare 15 poeng på 5-for-13-skudd. Men han var på full styrke tirsdag, og uten Anunoby til å vokte ham, hadde Knicks lite svar. Han leverte inn 38 poeng, inkludert 16 i tredje kvartal da Timberwolves overvant Knicks sitt comeback. Mikal Bridges matchet stort sett med ham og slet.
Towns endte med 40 poeng, men klarte ikke å bære Knicks på egenhånd.
«Jeg visste hva situasjonen var,» sa Towns. «Jeg visste at ballen ville finne meg mer i dag, og jeg ønsket å være aggressiv og vinne. Jeg trodde jeg bare ville gjøre det som måtte til for å komme ut herfra med en seier. Det er klart at vi ikke gjorde nok, jeg gjorde ikke nok. Dette kommer til å bli en tøff flytur hjem.»
Kolek, Mohamed Diawara og Kevin McCullar Jr. var på gulvet samtidig på et tidspunkt. McCullar hadde spilt totalt bare ett minutt og 14 sekunder før tirsdag. Pacôme Dadiet spilte åtte minutter i andre kvartal – det alene representerte hans største arbeidsmengde for sesongen – og totalt 11 minutter. Han hadde dukket opp i 10 kamper i år før tirsdag, nesten utelukkende i søppeltid og har hoppet mellom G League og NBA-listen.
Det er ikke akkurat en suksessoppskrift. Men Knicks foretrakk å gi Brunson og Anunoby litt ekstra hvile på lang sikt. Når disse beslutningene er tatt, må de leve med resultatet.
«Vi kjempet i spurter,» sa Brown. «Men jeg er grådig akkurat som alle i det garderoben er. Vi er alle konkurransedyktige og vi vet at vi kunne ha gjort en bedre jobb.»
