Før vi kommer til minnene som vil være fremst i tankene til Mets-fansen gjennom det 18-inning torturkammeret som venter dem mandag ettermiddag i Atlanta, la oss starte med et lykkeligere et. La oss gå tilbake til 1973, som var den eneste andre gangen da dårlig vær tvang Mets til å spille en dobbel header dagen etter at den ordinære sesongen skulle avsluttes.
La oss gå tilbake til 1. oktober 1973. Flere dager med Forrest Gump-regn — du vet: «lite bite stingin’ regn … og big ol’ fett regn. Regn som fløy inn sidelengs. Og noen ganger så det til og med ut til å komme rett opp nedenfra — hadde vasket ut to dager med spill i Chicago. De måtte spille dobbelthoder søndag og mandag.
Og når mandagen kom, trengte de å vinne én av to på Wrigley Field for å vinne NL East. De vant den første, i mer regn, og umpene kalte nådig den andre uten noe å spille for.
«Vi ville ha ventet til Thanksgiving hvis vi måtte,» sa Tug McGraw etterpå, «og i så fall ville vi vunnet kampen da også.»
De var en frekk og selvsikker gjeng, de Mets, og det samme var fansen deres. Dette var under et stykke av historien deres da Mets-fansen faktisk forventet gode ting skal skje med dem. Det var mirakelet i 69. Det var mini-miraklet i ’73. Senere ville det være så mye hell og så mange foretrukket sprett i oktober 1986 at det var vanskelig å holde styr på dem alle.
Mets tapte sikkert mye i begynnelsen og så midt i mellom, men det er vanskelig å identifisere en kamp de tapte før 11. september 1987, som kan kalles oppriktig magebrytende, som i-baseball-gudene-hat- oss tarm-skjærende.
Så slo Terry Pendleton et niende-inning hjemmeløp av Roger McDowell på gamle Shea Stadium, noe som betyr at Mets ikke kom til å passere Cardinals og forsvare mesterskapet deres. Et år og en måned senere, også på Shea, tok Mike Scioscia Doc Gooden dypt i en annen katastrofal niende omgang, og det ville derfor være Dodgers, og ikke Mets, som skulle gå til 1988 World Series.
Og etter det…
Vel, vi vil ikke engang komme inn på hva som skjedde i 2007 og ’08, for hvis du leser dette, vet du sikkert hva som skjedde i 2007 og ’08. Vi bruker følgende navn, og antar at du kjenner konteksten altfor godt: Yadier Molina, Alex Gordon, Conor Gillaspie – en urovekkende troika som mørknet skyene så mange Mets-fans for alltid ser slentre.
Men ingen lag har lagt til mer enn Atlanta Braves. Det var 1998, da de feide Mets tre kamper, da en Met-seier ville ha kvalifisert dem til en play-in med Cubs og Giants. Det var 1999, da en sensesongsveip lettet Braves forbi Mets og inn på førsteplass og dem nær randen, og så noen uker senere da både Armando Benitez og John Franco blåste redninger, og Kenny Rogers kunne ikke kaste et slag når han desperat trengte det.
Det var 23. september 2001, to netter etter Mike Piazzas evige hjemmeløp, da Benitez ga fra seg en ledelse på tre løp i niende omgang, stoppet Mets’ fremgang mot et mirakel-sluttspill, og buos returnerte til New York City for den første tid siden 9/11. Seks dager senere slo Brian Jordan en walk-off grand slam av Franco og avsluttet en niende plass på syv løp.
Det var for mange Chipper Jones-øyeblikk til å telle. For mange Greg Maddux-edelstener. For mange Freddie Freeman baser-rydder gappers. Og for kirsebæret var det de tre kampene på slutten av 2022-sesongen der Braves suste forbi Mets til NL East.
Nå må Mets vinne én kamp i Atlanta på mandag. En splitt gir dem en 89. seier på sesongen og en plass ved bordet i NL-sluttspillet.
Og dette er grunnen til at jeg begynte med den mandagsdobbelthodet, en dag for 51 år siden. Jeg ønsker én ting for Mets-fansen: én seier mandag. Kanskje det er det som skal til for å tillate dem å tro at dum flaks påvirker nesten alle lag, at det ikke er jinxer, hexes, kopper eller forbannelser på sporet deres.
Jeg håper de kan kanalisere JD Martinez, som i søndagens 5-0-seier i Milwaukee avsluttet en 0-for-36-skli med et par treff. Han formante lagkameratene sine – som han kunne se presset på takket være en dårlig timet tapsrekke på tre kamper – om å gi slipp på alt.
«Hvis du taper, taper du,» sa han. «Det er ingen vits i å stresse med det. Gå ut og kos deg. Det er da dette laget er på sitt beste, når vi har det bra.
Ingenting av det vil sette fans som har sett for mye rolige før Mets rekord en 27. ut mandag. En gang i tiden hadde Mets-fans kanskje ikke engang brydd seg om å se på: de visste gode ting skulle skje. Nå kan de kanskje ikke holde frokosten nede. Kanskje en seier mandag ettermiddag ikke vil endre det for alltid.
Men det ville vært en god start.
