Folk begynte å stille seg i kø utenfor den smuldrende gamle baseballbasilikaen rundt klokken 7 om morgenen, selv om de visste at dørene ikke ville åpne før om 2 ½ time. Og de fortsatte å komme. Det var 30. mai 1962, minnedagen, en onsdag (den ville ikke bli permanent flyttet til den siste mandagen i mai på ni år). De hadde alle fri dagen.
Men dette var en ferie av et annet slag på Polo Grounds, ved Coogan’s Bluff, 155th Street og Eighth Avenue på øvre Manhattan.
Dodgers var i byen.
Det var første gang Dodgers var i New York City siden 24. september 1957, den siste forretningsdagen for Ebbets Field i Brooklyn. Det var deres første gang i Polo Grounds – hvor de en gang ble behandlet som vantro, som inntrengere, som rubes i ytre bydel – siden 16 dager før det, da de tapte 3-2 for Giants.
Like etterpå kunngjorde Walter O’Malley at han ville ta Dodgers til Los Angeles, og ved å gjøre det knuste han millioner av hjerter og tjente det evige fiendskapet til millioner av sine tidligere New York-naboer. Nå skulle de hjem igjen. Denne Memorial Day skulle de spille en dobbel header mot Mets, som hadde eksistert i 39 kamper.
Dodgers kom inn på en åtte kampers seiersrekke, Mets på en åtte kampers tapsrekke. Men det var den hotteste billetten i byen – enda større enn de to Broadway-mesterverkene som nylig hadde åpnet, «A Funny Thing Happened on the Way to the Forum» på Alvin Theatre, med Zero Mostel i hovedrollen, og «I Can Get it for You Wholesale» på Shubert, med en 19 år gammel oppfinner ved navn Barbra Streisand i hovedrollen.
Mets-Dodgers var større enn dem begge denne dagen. Ved middagstid var tribunen fulle. Klokken 1, en halvtime før første pitch, ble det kunngjort at det kun var ståplass igjen. 55 704 var den største mengden i baseballåret til det tidspunktet, den største på Polo Grounds siden 1942, den største på de to årene Mets spilte på Polo Grounds.
Følg The Posts dekning av Mets i postseason:
«Kanskje hvis de hadde kommet ut som dette før,» sa Leo Durocher, en trener for ’62 Dodgers og tidligere manager for både Dodgers og Giants, «vi ville aldri ha dratt.»
Noen få bemerkelsesverdige ting skjedde den dagen. Gil Hodges, eks-Dodger, slo tre homeruns i dobbelthodet, en av de siste hurraene i en karriere som til slutt landet i Cooperstown. Hodges var også den siste delen av det første trippelspillet i lagets historie: en Willie Davis liner som kortstopperen Elio Chacon fanget ut av luften, snudde til Charlie Neal for å doble Maury Wills på andreplass, så videre til Hodges for å doble Jim Gilliam. Wills traff et hjemmeløp inne i parken.
Det var en schizofren folkemengde. Det var mange Dodgers-fans i huset, og derfor heiet de på LA av vane. Men disse var også chartermedlemmer av det som ble kalt «The New Breed» – Mets-fans som hadde lovet lojalitet til et lag som ville sette rekorder for baseball-fjernhet som ville vare i 62 år, og som ville tape to ganger denne dagen.
Men det var Post-skribent Leonard Koppett som alene var den som la merke til noe sent i det andre spillet. Mets og Dodgers sto sammen, 5-5. Og plutselig, spontant, fødte de 55 704 en sang som fortsatt ville bli hørt i lignende øyeblikk av Mets-spill resten av tiden, lavt, først, så høyere, så øredøvende:
«La oss gå, Mets!»
“LA OSS gå, METS!!”
“LA OSS GÅ, METS!!!”
Ja, den sangen ble klekket ut på et Dodgers-Mets-spill, 30. mai 1962.
Alle disse årene senere er det ingen slik ambivalens når Dodgers vender tilbake til New York. De få Brooklyn Dodgers-fansen som er igjen, har stort sett alle blitt fullstendig konvertert til Mets (eller andre steder). Dodgers er ikke lenger velkommen som erobrende helter. Og hvis noen faktisk husker hvem Walter O’Malley var, er det svært få igjen som fortsatt spytter i bakken ved å nevne navnet hans.
Mets og Dodgers vil spille kamp 1 i NL Championship Series søndag på Dodger Stadium, fortsatt en av sportens utstillingsarenaer, den ene gnisten i O’Malleys øyne.
Det er fjerde gang de møtes i sluttspillet. Og selv om det fortsatt er mange Mets-fans som hungrer etter hevn for opprøret som Kirk Gibson, Orel Hershiser og venner gjorde i NLCS fra 1988, er faktum at Mets allerede har utlignet og litt til, og feiret Dodgers i kampen. 2006 NLDS og sjokkerte dem ni år senere på samme tidspunkt, og vant Game 5 på Chavez Ravine.
De 98-vinnende Dodgers vant ni flere kamper enn Mets i år, vant fire av seks head-to-head, og var vitner til Mets bunnen 29. mai da Jorge Lopez ble kastet ut fra en 10-3 Dodgers seier, kastet hansken inn på tribunen, og kan senere ha kalt Mets for «det verste laget i hele f–king MLB», en uttalelse som i ettertid kanskje ikke var feil, men som var litt upassende.
Mets er 73-42 siden, og de kommer varme, og avviser Phillies på fire. The Dodgers er 65-45, og kommer også til gode, etter å ha vunnet to eliminasjonskamper mot Padres. Når de kommer til Citi Field på onsdag, vil det ikke være noen ambivalens i bygget selv om noen få Dodgers-fans sniker seg inn.
Det vil imidlertid være en allestedsnærværende sang. Den ble hørt i disse delene for aller første gang 30. mai 1962, Mets versus Dodgers, og den har vært med oss siden. Og vil alltid være.
