Mitzi Gaynor, den sprudlende danseren og skuespilleren som spilte hovedrollen som Nellie Forbush i filmen «South Pacific» fra 1958 og dukket opp i andre musikaler med Bing Crosby, Frank Sinatra og Gene Kelly, er død. Hun var 93.
Gaynor, blant de siste overlevende fra den såkalte gullalderen til Hollywood-musikalen, døde av naturlige årsaker i Los Angeles torsdag morgen, bekreftet hennes mangeårige managere Rene Reyes og Shane Rosamonda i en uttalelse til Associated Press.
«Når vi feirer arven hennes, takker vi vennene hennes og fansen og det utallige publikummet hun har underholdt gjennom sitt lange liv,» sa Reyes og Rosamonda i en felles uttalelse. «Din kjærlighet, støtte og takknemlighet betydde så mye for henne og var en opprettholdende gave i livet hennes.»
Underholdningskarrieren hennes strakte seg over åtte tiår på tvers av film, TV og scene, og dukket opp i flere bemerkelsesverdige filmer, inkludert «We’re Not Married!» og «There’s No Business Like Show Business», men hun huskes best for sin tur i «South Pacific».
Skjermversjonen av «South Pacific» mottok tre Oscar-nominasjoner og vant for beste lyd, mens Gaynor var nominert for beste skuespillerinne for en Golden Globe.
Rollen som den kjærlighetssyke sykepleieren Nellie, skapt på Broadway av Mary Martin, hadde vært ivrig ettersøkt av Hollywood-stjerner. Sinatra hjalp Gaynor med å lande den.
Hun spilte hovedrollen sammen med ham i «The Joker Is Wild», da hun hadde en endags mulighet til å prøvespille for tekstforfatteren Oscar Hammerstein II. Det var samme dag hun var planlagt for sin største scene med Sinatra. Da hun forklarte situasjonen hennes, sa han til henne: «Ikke bekymre deg, jeg endrer timeplanen.»
Hammerstein var imponert over Gaynor, som allerede hadde vunnet godkjenningen av regissør Josh Logan og komponist Richard Rodgers. Hun ble rollebesatt overfor Rossano Brazzi, som hun sang «I’m in Love with a Wonderful Guy» om.
«South Pacific» var ikke vendepunktet i karrieren hennes som Gaynor hadde håpet det ville være, og hun flyttet fokus fra film til TV, og gjorde tidlig opptreden på Donald O’Connors variasjonsserie «Here Comes Donald» og på CBS’ «The Jack Benny Hour.» I oktober 1959 var hun de eneste kvinnene som gjestet hovedrollen sammen med Sinatra, Crosby, Dean Martin og Jimmy Durante på ABCs «The Frank Sinatra Timex Show»-spesial.
Senere i karrieren gjenoppfant Gaynor seg selv som en utøvende underholder. I samarbeid med ektemannen og manageren Jack Bean spilte hun hovedrollen i sin egen musikalske revy som var et stort trekkplaster på kinoer over hele USA, Canada, Storbritannia og Australia.
Gaynor ble en bærebjelke i Las Vegas i flere år, og opptrådte i ukelange residenser i over et tiår, særlig på Flamingo Hotel og Riviera Hotel.
Da han turnerte med et fullt orkester, ble et korps av dansere og backstagepersonell for uhåndterlig og dyrt, Gaynor slanket produksjonen, og gjorde det til slutt til et en-kvinneshow. De fortsatte å turnere hvert år frem til 2002 da Beans sykdom krevde en pause.
«Jeg elsker å turnere; Jeg har gjort det mye av livet mitt, sa Gaynor i et intervju fra 2003. «Vi går tilbake til de samme stedene; det er som å besøke venner. Etter showet kommer folk backstage til garderoben, og vi fornyer vennskap. Vi sender ut nesten 3000 julekort hvert år.»
«Utenfor scenen var hun en levende og ekstraordinær kvinne, en omsorgsfull og lojal venn, og et varmt, nådig, veldig morsomt og helt strålende menneske. Og hun kunne lage mat også!» uttalelsen fra Rosamonda og Reyes sa, med henvisning til en sang fra musikalen «On the Town» som Gaynor sang i et av revyshowene hennes.
Gaynor spilte også hovedrollen i flere TV-spesialiteter, inkludert «Mitzi … Zings Into Springs» og «Mitzi … Roarin’ på 20-tallet.» Mange av spesialene mottok nominasjoner til Emmy Awards, med seire for koreografi, lys, kunstdesign og kostymedesign, hvorav den siste ble tildelt Gaynors mangeårige samarbeidspartner, Bob Mackie. Spesialene var temaet for dokumentaren «Mitzi Gaynor: Razzle Dazzle fra 2008! De spesielle årene.»
Født Francesca Marlene de Czanyi von Gerber (Mitzi er diminutiv for Marlene) i Chicago 4. september 1931, var hun en del av en musikalsk anlagt familie og begynte å synge og danse i ung alder.
I et AP-intervju fra 2003 sa Gaynor at hun har et klart minne om scenedebuten. Hun hadde tatt ballett- og taptimer, og i en alder av 7 skulle hun ha en taperutine på danseskolekonserten. Hun hadde unnlatt å bruke badet, og da hun møtte publikum, dannet det seg en sølepytt på scenen.
«Jeg løp sparkende og skrikende av scenen,» husker hun. «Men jeg fikk stor applaus. Så jeg tørket av og satte litt leppestift på. Etter at neste jente gjorde en hula med batonger og skled på det våte gulvet, gikk jeg ut og sa: ‘Jeg er OK nå. Kan jeg gjøre det? Og jeg fikk jubel!»
Gaynor og Bean giftet seg i 1954 og kjøpte i 1960 et romslig hus i Beverly Hills som ble deres hjem frem til hans død i 2006. De dukket sjelden opp på Hollywood-arrangementer, og foretrakk å underholde noen nære venner. Paret hadde ingen barn.
