filmanmeldelse
MOANA 2
Spilletid: 90 minutter. Vurdert PG (handling/fare).
På kino 27. november.
Vel, det er i hvert fall ikke «ønske».
«Moana 2», oppfølgeren til animasjonsfilmen fra 2016 om en oseanisk eventyrer, er 20 000 ligaer bedre enn Disneys stivnede Thanksgiving-rester fra i fjor.
Men det er en lav, lav bar.
Studioets siste sympatiske musikal er fint animert, har fine karakterer og noen fine låter. Med fare for å gjenta meg selv: Det er fint.
Så fint, faktisk, at den raske filmen kan raste til tider, som en 90-minutters «It’s A Small World After All».
Men jeg er 34 – ikke 6. Mer enn noen Disney-animasjonsfilm de siste årene, er «Moana 2» rettet direkte mot veldig små barn.
Og dens menasjeri av søte skapninger som lager morsomme ansikter – Heihei den livredde hanen, flere kosegriser, små Minion-lignende krigere som tar på seg kokosnøttskall – vil kile de små.
Et ord til forsiktighet, men: I dette tilfellet betyr ikke «for alle aldre» «tiltalende for alle», men heller «støtende for ingen». Den kjente historien går jevnt fra start til slutt.
For Moana (Auliʻi Cravalho), nå en erfaren veisøker som er elsket av landsbyen hennes etter hennes modige gjerninger i originalen, er verden alt for liten.
Fortsatt stirrer hun lengselsfullt på «vennen» vannet, som hun high-fives, og hun er viet til å finne den tapte øya Motufetu – et mytisk sted som forbinder havets syv kanaler og dets fjerne folk.
Under en rituell seremoni blir Moana truffet av lynet og har en skummel fremtidsvisjon. Hun ser tåkete på hjemmet sitt som forlatt og øde fordi stammen hennes har blitt utslettet av isolasjon.
Moana får vite at hvis hun tar båten sin og følger en brann på himmelen, vil hun til slutt nå Motufetu, gjenforene de adskilte menneskene og skåne landsbyen hennes for dens vage, barnevennlige død.
Mens hun forbereder seg på seil, minner familien og vennene hennes oss utilsiktet på at oppfølgeren ikke er fullt så unik eller involverende som filmen fra 2016.
«Vis oss bare … hvor langt vi skal gå,» sier faren hennes, sjef Tui (Temuera Morrison), og nikker til den minneverdige Oscar-nominerte sangen av Lin-Manuel Miranda.
«Hamilton»-skaperen er faktisk ikke involvert i «2». I stedet tilnærmer en kvartett av nye komponister (Mark Mancina, Opetaia Foa’i, Abigail Barlow og Emily Bear) hans spesifikke stil, i den grad en – eller fire – kan.
Med så mange bidragsytere kan lydsporet virke skrevet av komité. Særpreg går over bord.
Loto (Rose Matafeo), et geni med butterfingers på Moanas mannskap av upassende, får gjøre litt klønete, keitete rapper i en polynesisk fortelling som ikke roper etter det.
Flaggermus-dekket Matangi, en skurk som faktisk ikke er en skurk og forsvinner etter én sang, synger «Get Lost» – en utvannet girl-power-versjon av Jennifer Lopez sin «Let’s Get Loud».
Husker du da Ursula ropte om «å leve dristig og fritt»? Nei. I disse dager er skurkene bare misforståtte enstøinger som gir optimistisk oppmuntring.
Filmens beste melodi er hovedlåten: «Beyond», det drivende følgestykket til «How Far I’ll Go».
På samme måte som «Frozen»-overgangen fra «Let It Go» til «Into The Unknown», er «Beyond» et mørkere nummer som handler mindre om uskyldig selvoppdagelse enn det skumle presset fra voksenlivet. Det er fengende og kan spilles på nytt.
På Moanas oppdrag, som kan skilte med en imponerende stormfinale, får hun selskap av to andre sære sjøfolk. Det er den kjekke historikeren Moni (Hualālai Chung), som regissørene David Derrick Jr., Jason Hand og Dana Ledoux Miller hardnakket sørger for at hun ikke har noen romantisk kjemi med, og den grinete bonden Kele (David Fane).
Men den eneste stemmebesetningen er egentlig tilbakekomsten av Dwayne «The Rock» Johnson som Maui, den kloke halvguden.
Johnson er en wannabe Genie fra «Aladdin», og skrangler av brukbare moderne vitser. Den ene handler om rumpeoppringing. «Du vil lære hva det er om 2000 år,» sier han.
Maui og Johnson vil være tilbake i live-action-nyinnspillingen av «Moana» fra 2016. Oy. Disney vil kanskje vurdere å tøyle hvor langt de vil gå.
