Den 26. oktober 1957 dro Reinhold Kulle og hans familie på MS Italia fra Cuxhaven, Tyskland, bestemt for et nytt liv i Amerika.
Men som Michael Soffer avslører i «Our Nazi: An American Suburbs Encounter with Evil» (University of Chicago Press), bar Kulle på en mørk hemmelighet.
Gjennom andre verdenskrig hadde Kulle ikke bare vært medlem av nazistenes Waffen-SS, men hadde jobbet i Gross-Rosen konsentrasjonsleir hvor 40 000 jøder døde.
Kulle var en av rundt 10 000 nazister som kom inn i USA etter krigen og, som andre, blandet seg inn i samfunnet hans, hans naboer var uvitende om fortiden hans.
Kulle ble født i 1921 og var medlem av Hitlerjugend før han meldte seg frivillig for kampfløyen til Waffen-SS i 1940.
«Andre gutter i Hitlerjugend var på vakt mot å bli med i SS, skremt over utsiktene til å begå grusomheter,» skriver Soffer.
«Kulle var ikke avskrekket.»
Etter å ha sluttet seg til hæren, ble Kulle skadet i kampen mot russerne og ble overført til Gross-Rosen i hjemlandet Schlesia, og unnskyldte ham fra frontlinjeaksjon.
Gross-Rosen var ment å være en arbeidsleir, ikke et drapssenter som Auschwitz-Birkenau eller Treblinka.
Men slik var det ikke.
«Et kompromiss ble smidt blant nazi-ledelsen: de ville myrde de gamle, de unge, de syke og svake, og alle jøder som forble i stand til å utnytte ville bli sendt til arbeidsleirer som Gross-Rosen,» skriver han.
Da ville de også blitt myrdet.
Kulle steg i gradene på Gross-Rosen, og hadde tilsyn med byggingen av et nytt krematorium.
Men våren 1944 betydde overbefolkning at det var over 40 000 fanger i stedet for maksimalt 13 000.
«Avløpssystemet ble overveldet, og fekalt materiale strømmet inn i bekken som forsynte fangenes drikkevann,» skriver Soffer.
«Selv det nye krematoriet kunne ikke følge med.»
Da krigen tok slutt i 1944, vedtok kongressen Displaced Persons Act (DPA) i 1948, noe som gjorde tilgangen til Amerika lettere for innvandrere.
Kulle så en mulighet.
Etter å ha fått visum fikk Kulle, kona Gertrud og barna Ulricke og Rainer tillatelse til å reise inn i statene.
Etter at de la til kai i New York i 1957, dro de til Oak Park, nær Chicago, hvor han i 1959 tok en jobb som vaktmester ved Oak Park and River Forest (OPRF) videregående skole.
Han var den perfekte medarbeideren.
Pålitelig og hardtarbeidende, ingenting var for mye trøbbel for Kulle og i 1963 ble han forfremmet til overnattingsvakt.
«På videregående var Kulle uunnværlig», skriver Soffer. «Han var ethvert fakultetsmedlems go-to.»
Snart flyttet Kulle og familien inn i en bungalow. «Han gled inn i det skjulte, bare en annen arbeider i Midt-Amerika med en tykk aksent og en usagt fortid,» legger Soffer til.
Han var ikke den eneste nazisten i nabolaget.
Albert Deutscher bodde i Brookfield i nærheten.
Under krigen hadde Deutscher «skutt og drept hundrevis av ubevæpnede jøder, inkludert barn», legger Soffer til.
«Naboene hans hadde aldri mistanke om noe.»
I desember 1981 opprettet Office of Special Investigations (OSI), opprettet for å utvise nazistiske krigsforbrytere, formelt anklaget Deutscher for krigsforbrytelser og forfalskning av visumsøknaden hans.
Timer senere gikk Deutscher foran et tog.
Mens Deutschers naboer uttrykte vantro, visste Kulle at nettet nærmet seg.
Sommeren 1981 startet OSA-etterforskerne «DORA» («død eller levende») kontroller av mistenkte nazister, inkludert «en tidligere leirvakt fra tysk Schlesien: Reinhold Kulle».
I juli 1982 mottok Kulle, nå 61, sin første OSI-korrespondanse, og da han møtte aktor Bruce Einhorn, visste han at spillet var oppe.
De hadde alt, fra Kulles personlige SS-fil til hans håndskrevne ekteskapssøknad med detaljer om nazistenes legitimasjon. «De hadde til og med bilder av Kulle i SS-uniformen hans,» legger Soffer til.
Kulle hevdet at alt han gjorde var å eskortere fanger rundt Gross-Rosen, og han hadde aldri drept noen.
Men han hadde løyet på visumsøknaden.
Det alene var grunnlag for utvisning.
Da Chicago Sun-Times den 4. desember 1982 publiserte historien: «Deportation Bid on Suburb Man», var spillet oppe. «Etter tiår med praktisert stillhet, var Kulles hemmelighet nå offentlig,» skriver Soffer.
Etter hvert som historien ga gjenklang rundt i samfunnet, var det mange som ville ha ham borte.
Men overraskende tall forsvarte ham.
Skolestyret mottok til og med et anonymt brev, tilsynelatende fra fakultetsmedlemmer, som ba Kulle forbli.
Etter mye om og men ble Kulle satt i terminal permisjon 24. januar 1984.
«For nå var det ikke lenger en nazist som jobbet på skolen,» sier Soffer.
I november 1984 beordret dommer Olga Springer Kulles utvisning, men det skulle gå nesten tre år før avgjørelsen ble stadfestet av lagmannsretten.
Den 26. oktober 1987 ble Kulle ført til Chicagos O’Hare flyplass og satt på flyet til Vest-Tyskland.
«Han landet klokken 12.45 tirsdag morgen og dro til en slektnings hjem i Lahr, byen han forlot tretti år tidligere,» skriver Soffer.
Kulle mistet kontakten med de fleste vennene han fikk på Oak Park.
Den eneste påminnelsen om hans tid der kom via en månedlig pensjonssjekk fra Illinois Metropolitan Retirement Fund. «Han levde nesten lenge nok til å bli anklaget,» legger Soffer til, «men disse pensjonsutbetalingene stoppet i 2006 da han døde i Tyskland, fortsatt en fri mann.»
