filmanmeldelse
MUFASA: LØVENES KONGE
Spilletid: 120 minutter. Vurdert PG (handling/vold, fare og noen tematiske elementer). På kino 20. desember.
Det er livets sirkel hos Disney — nok en kjedelig oppfølger har blitt født.
Faktisk er den matte «Mufasa: The Lion King» både en oppfølger og en prequel til 1994-klassikeren som allerede ble gjenskapt unødvendig i 2019.
Eksistensen av denne oppfølgingen, på en eller annen måte regissert av Barry Jenkins fra «Moonlight», er på samme måte forvirrende.
Opprinnelseshistorien om hvordan Simbas pop ble myndig og besteg tronen er tynn som et siv, men elefant i tempo. Med så mange like løver som er vanskelige å skille fra hverandre og repeterende actionsekvenser som bedøver sansen, tenker du: «Åh, jeg gleder meg til å være hjemme!»
Til tross for den ustanselige faren, forblir pengegrepet en musikal. De generisk positive sangene er av Lin-Manuel Miranda i stedet for originalens Elton John og Tim Rice. Den duoen oppgraderte House of Mouses formel fra 1980- og 90-tallet ved å komponere pophits i stedet for showlåter og fikk en smash i retur.
Mirandas mildere spor hopper av gårde på en måte som ligner mer på barne-TV – om enn uten øreorm – i frykt for å bli for skremmende eller morsomme.
Tallene «I Always Wanted a Brother» og «Bye Bye» er søte, utvannede kopier av «I Just Can’t Wait to Be King» og «Be Prepared».
Og siden «Mufasa» nok en gang er animert i den forferdelige fotorealistiske stilen, ser vi det som ser ut til å være faktiske, uttrykksløse løver synge disse små løvene.
Ansiktsbevegelsene er litt bedre enn de var i 2019, ja, men fortsatt rare. Designet er en teknologisk bragd, som gjør det ikke mindre feil for tegneseriemateriale. Burde ikke disse «Planet Earth»-skapningene slutte å drepe gaseller?
Legater, mer som.
«Mufasa» begynner i fremtiden med en voksen Simba (Donald Glover) og Nala (Beyoncé Knowles-Carter), som har en egen datter, Kiara (Blue Ivy Carter).
Når Simba drar på jakt etter sin kone, forlater han Rafiki, Timon og Pumbaa (henholdsvis John Kani, Billy Eichner og Seth Rogen) for å sitte barnevakt for den redde Kiara og fortelle henne historien om sin avdøde bestefar.
Innrammingsapparatet – Timon og Pumbaa synger en parodi kalt «Hakana Mufasa» og slår ut dumme vitser om Broadway-showet – er twee som resten. Dens misforståtte inkludering er grunnen til at denne filmen er to oppblåste timer.
Lille Mufasas reise starter for alvor når en flom skyller ham langt bort fra hans ikke-kongelige foreldre til klanen til en konge og dronning, Obasi (Lennie James) og Eshe (Thandiwe Newton).
Obasi hater ham – «Når vi kommer over en utenforstående, hva gjør vi? Spis det!» – men Eshe og sønnen hennes, Taka, vil at tyken skal bli.
Mufasa (Aaron Pierre) blir eldre og blir dyktig til å lese naturen fra vinden – det er også en flokk med hva som helst der borte.
Til slutt drar han sammen med sin adoptivbror, Taka (Kelvin Harrison Jr.), på leting etter det sagnomsuste landet Milele, et paradis hvor hans nye klan kan være trygg fra Outsiders, en fryktinngytende gruppe hvite løver ledet av Kiros ( Mads Mikkelsen).
En bonus: kanskje foreldrene hans er der også.
En pen løvinne Sarabi (Tiffany Boone) blir også med på vandringen og setter en kile mellom Taka og Mufasa, som hun blir koselig med. Ærlig talt kunne jeg ikke føle kjærligheten i kveld.
Jenkins gir noen få visuelle spenninger, spesielt hans fiskebolle-nærbilder på Mufasa under jakter. Men de føler aldri at de hører hjemme i «Løvenes konge».
På denne overfylte turen lærer vi også hvor kloke Rafiki, kongelig assistent Zazu, onde Scar og til og med Pride Rock kommer fra. Hvem bryr seg? Bakhistoriene får oss bare til å lengte etter den uforlignelige 2D-originalen.
I 1994 var «The Lion King» en stor og dristig risiko for Disney. Filmen var et «Hamlet»-riff som ikke hadde noen prinsesser eller til og med mennesker; den ble ikke komponert av hitmakerne Alan Menken og Howard Ashman. Det såkalte «B-laget» var med. Det er klart at flyttingen ga resultater.
I den filmen har den falne Mufasa noen ord til Simba som Disney burde legge merke til: «Du er mer enn det du har blitt.»
