Teateranmeldelse
ROMEO + JULIET
To timer, med en pause. På Circle in the Square Theatre, 235 West 50th Street. Til og med 16. februar.
På 43rd Street har Broadway-musikalkomedien «& Juliet» pågått i to år.
Og torsdag kveld, syv kvartaler unna på Circle in the Square Theatre åpnet ledsagerstykket sitt – «Romeo &.»
OK, regissør Sam Golds, nntz-nntz, festharde produksjon av William Shakespeares tragedie heter faktisk «Romeo + Juliet», og sveiper det ungdommelige «+» fra Baz Luhrmanns film fra 1996 med Leonardo DiCaprio og Claire Danes i hovedrollene.
Ampersand, schmampersand.
Men uten tvil er Kit Connors Romeo den eneste grunnen til å få deg til teatret. For en imponerende, hjertestoppende Broadway-debut fra den unge britiske stjernen i Netflixs «Heartstopper».
Enhver iscenesettelse av dette stykket som er verdt saltet tvinger publikum, for en tid uansett, til å kjøpe seg inn i de stjernekryssede elskernes skjebnesvangre romantikk.
At de er naive tenåringer, hormonvennene deres dreper hverandre over en eldgammel familiefeide og historien er satt over en virvelvind i fem dager, gjør alltid innsatsen til en kamp i oppoverbakke.
Connors myke berøring, sjenerøsitet og lette anlegg med det klassiske språket er grunnen til at vi nesten samles rundt paret.
Hans YA, godlytter-persona er en sublim kontrast til den voldelige verdenen hans karakter lever i. Og han er en av de eneste artistene på scenen som drar full nytte av den relativt intime, in-the-round-plassen, og har dyp kontakt med andre artister og nærliggende teatergjengere.
I løpet av en scene ber Connor høflig – febrilsk – en publikummer om å låne stolen deres. Flyttingen ville vært en stor G-gimmick hvis han ikke var så kjærlig og spontan mens han gjør det.
På balkongen stiller hans medstjerne Rachel Zegler spørsmålet: Hvorfor er du Julie?
På overflaten gir castingen hennes mening. Tross alt spilte hun Maria, Midtown Wests egen Juliet, i Steven Spielbergs «West Side Story». Skuespillerinnen er fantastisk i den filmen der musikk – ikke jambisk pentameter – er kjærlighetens mat.
Shakespeares ord faller imidlertid ikke like naturlig for Zegler som sanger gjør, og gnister fyker ikke med Connors Romeo.
Hun prøver å gi fru Capulet litt kant, omtrent som hun gjorde med Lucy Gray Baird i «The Hunger Games: The Ballad of Songbirds and Snakes». Jules er direkte og engstelig. Og, i tråd med det hun vet, roper Zegler en tone av Jack Antonoff. Men det hele er falskt.
Virkelig, til tross for en heftig start, er hele andre halvdel av showet så hul som en tromme.
Konseptuelt er «Romeo + Juliet» en av Golds mer velsmakende varianter av Bard. Hans siste, «Macbeth», med Daniel Craig i hovedrollen, var uhyggelig. Jeg nøler ofte med å si navnet – ikke av gammel overtro, men PTSD.
Golds «R+J» er også med store sprang bedre enn regissør Jamie Lloyds nylige triste fest jeg så i London, med Tom Holland i «Spider-Man».
Denne runden, Golds store idé, er stort sett sesong 3 av «Euphoria». Scoret av dansemusikk på et sett med bamser og Hello Kittys av firmaet som heter dots som er badet i designer Isabella Byrds blå og rosa lys, føler du at du er en flue på veggen på en hjemmefest i forstedene mens noen foreldre er borte.
Julies soverom stiger drømmende ned fra taket over en oase av fargerike blomster. Og på andre punkter gjør Gold smart bruk av lysnettet over hodene våre for å skape en følelse av uro og uro.
Det er vel og bra. Hvis bare stykkets irriterende replikker fikk like mye TLC som atmosfæren.
Utenom en solid Taheen Modak som Romeos fetter Benvolio, bor ingen skuespillere komfortabelt inn i karakteren deres. Forestillingene er høylytte i stedet for innlevd. Og det er en merkelig dobling av roller, ingen mer brå enn Tommy Dorfman som både Tybalt og sykepleieren – en kombinasjon jeg forventer aldri å se igjen.
Og Gabby Beans – en supernova i «The Skin of Our Teeth», men misbrukt her – spiller Mercutio, Friar og får utdelt prologen.
Effekten kan være som å besøke en videregående skole langt borte der engelsklæreren trener bryteteamet, dirigerer musikalen og måneskinnet som Drivers Ed-instruktør.
Når publikum har blitt vant til den lekne, kule stemningen som strekker seg inn i den elegante lobbyen, venter de på at tragedien skal utspille seg. På den enden er «Romeo + Juliet» en skuffelse.
Under de mørke siste øyeblikkene i krypten, eller hvor pokker de er, forsvinner stykket. De beste bitene er flekker i rearview; tristheten, mindre kraftig enn de buldrende låtene fra to timer tidligere.
Så, i de siste sekundene, blir vi fortalt som alltid: «For aldri var en historie med mer ve enn denne om Juliet og hennes Romeo.»
Og når lysene blekner på Circle in the Square, er vi ikke så sikre på det.
