Husker du de bjørnene som knurrer gjennom våren og sommeren om økende arbeidsledighetstall? Septembers jobbdata som var bedre enn forventet, gjorde dem endelig stille. Men noen flere dårlige rapporter i månedene fremover, og de kommer tilbake.
De tar også feil. Igjen og igjen. Sesong etter sesong.
Det er fordi ikke bare arbeidsledighet, men også jobbvekst er, ganske enkelt, alltid etterslepende indikatorer. De er ubrukelige som resesjons- eller aksjemarkedsprediktorer – bortsett fra det faktum at en utbredt, feilaktig frykt for dem i markedene er bullish (frykt for en falsk faktor er alltid bullish).
Det virker så intuitivt riktig at økende arbeidsledighet burde forårsake resesjon. Jobbetap er ofte personlig. Vi kan alle forestille oss smerten og nødvendige nedskjæringer. Siden forbruksutgiftene er 68 % av USAs BNP, må nedskjæringene i jobben øke over hele økonomien, noe som forårsaker resesjon. Høyre?
Ikke i det hele tatt. Historien dokumenterer forbruksutgifter som forbløffende stabile – selv gjennom virkelig elendige nedgangstider. I løpet av 2007 – 2009s dype nedtur falt «Personlige forbruksutgifter» – det bredeste målet – bare 4,1 % fra topp til bunn. Under 2001’s lavkonjunktur, de generelt rose (utenfor septembers 9/11-relaterte, måned-til-måned fall på 1,6%).
Nylig arbeidsledige kan spare på luksus. Men det store flertallet av forbruksutgifter er avgjørende, ikke skjønnsmessige. Shoppere graver dypt for å fortsette å kjøpe dagligvarer, betaler for det meste husleie (eller boliglån) og verktøy. Utgiftene øker eller går sjeldent høyt, enten det er ansettelser som øker eller trekker seg tilbake.
For å se dette, tenk som en administrerende direktør. Når nedgangstider begynner å tynge salget, kutter lederne kostnadene. De kutter inventar, krymper bonuser, reiseutgifter, fordeler, kansellerer markedsføringskampanjer, dreper utvidelsesplaner. Men kutte antall ansatte? Det er en fryktet siste utvei som administrerende direktører hater. Permitteringer forårsaker dårlig presse, forstyrrer bedrifters kulturer og arbeidsliv. Og erfaren hjelp er vanskelig og kostbart å erstatte når tidene endelig blir bedre.
På samme måte ansetter firmaer aldri når virksomheten først forbedres. De søker vedvarende salgsgevinster for at de ikke skal bli bumerangert av en eller annen falsk daggry. Legendarisk «arbeidsløs utvinning» fretting, vanlig i tidlige økonomiske tilbakeganger, misforstår dette hele tiden. Jobber følger vekst, leder den aldri, alltid.
Eksempler? Mens resesjonen i 2007–2009 offisielt tok slutt i juni 2009, toppet arbeidsledigheten seg senere, med 10 % i oktober. Selv da falt det bare fordi motløse arbeidere sluttet å søke arbeid, så de ble teknisk sett ikke regnet som arbeidsledige (hvordan det regnes ut). Lønn bunnet ikke før i februar 2010.
Da arbeidsledigheten nådde toppen, var S&P 500 allerede opp 55,3 %. Når kom lønnsveksten i gang igjen? 66,8 %! Arbeidsledigheten holdt seg over 9 % gjennom september 2011, men aksjene steg hele veien.
Tilsvarende, etter lavkonjunkturen i mars–november 2001, toppet arbeidsledigheten 17 måneder senere i juni 2003. Lønnsmassene bunnet ikke før i august. Da brølte et oksemarked – og lavkonjunkturen et fjernt minne.
Selv i 2020-årene nådde den økonomiske nedgangen indusert av lockdown, aksjer bunnet i mars, arbeidsledigheten toppet seg i april og netto ansettelser startet på nytt i mai.
Aksjer først. Økonomi neste. Jobbene varer. Alltid.
Jobbdata forteller deg hvor økonomien var, ikke hvor den går. Du trenger ikke at jeg skal fortelle deg at de siste årene tok oss til noen bisarre steder. Ja, jeg mener COVID. Lockdowns skapte økonomisk kaos – og på beregninger som ble brukt for å måle det. Inkludert ansettelse.
Gjennom september stammer over halvparten av 2024s 0,4 prosentpoeng oppgang i arbeidsledigheten fra en voksende arbeidsstyrke – ikke permitteringer – tungt fra de som returnerte som forlot arbeidsstyrken midt i følelsesmessig deprimert COVID-kaos. Ansettelsen øker, men arbeidsstokken øker mer. Ditto for økende arbeidsledighet over store deler av Europa, Canada og utover.
Ja, ansettelsen avtok siden 2021 og 2022s raske økning – til normale, pre-pandemipriser. Tenk på 2009 – 2020. Etter at lønnslistene nådde bunnen i midten av 2010, spratt veksten fra år til år mellom 1,2 % og 2,3 %. Septembers 1,5% mot et år tidligere er akkurat der.
Vi sliter med å gjenkjenne normaliteten av jobbdata etter COVID. Men det er ingenting å frykte eller juble. Jobbdata kommer bare opp baksiden.
Ken Fisher er grunnlegger og administrerende styreleder i Fisher Investments, en fire ganger New York Times bestselgerforfatter, og fast spaltist i 21 land globalt.
