Stevie Wonder er et naturlig vidunder – en nasjonal skatt som skal beskyttes for enhver pris.
I motsetning til andre levende musikklegender i hans generasjon – fra Paul McCartney og Mick Jagger til Elton John og Diana Ross, Wonders med Motown-ikon – har ikke «Superstition»-sangeren turnert på mange år. Ikke siden hans 2014-15 «Songs in the Key of Life»-turné.
Så da Sir Stevie annonserte overraskelsen sin «Sing Your Song! Som We Fix Our Nation’s Broken Heart”-turneen forrige måned, ble det et must å delta på. Det vil si, hvis du var heldig nok til å være i en av de 11 byene som vil få 11 sjeldne show på denne miniturneen – slik New York var på Madison Square Garden torsdag kveld.
Som 74-åring var Wonder tydelig inspirert av sin nye singel «Can We Fix Our Nation’s Broken Heart» – utgitt uken etter at han opptrådte på den demokratiske nasjonale konvensjonen i august – og fikk ut et budskap om håp før presidentvalget.
«Jeg skrev sangen fordi jeg i luften kunne kjenne at hjertene ble knust av negativitet, av hat, av rasisme, av okser-t,» sa han da han gikk på scenen.
Så minnet han folkemengden om det høyere terrenget som må nås når valget nærmer seg: «Jeg vil si dette til dere alle om alle lederne og de fremtidige lederne … Å ha fått gaven å være leder betyr at Den Høyeste har gitt deg ansvaret for å leve i sannhetens lys.»
Etter at åpningsuttalelsen hans ringte gjennom arenaen til et publikum som tålmodig ventet på musikk, sa Wonder «Men jeg er ikke her for å forkynne» og tok deretter pianoet for å synge «Can We Fix Our Nation’s Broken Heart».
Og på slutten av sangen var svaret på det spørsmålet et oppløftende «Yeah, yeah!» fra mengden som svar på Wonder. Det er vanskelig å tenke på noen annen artist som kunne ha hypet opp håpet fra et publikum av kyniske New Yorkere som det.
Men slik er magien til Stevie. Og han holdt konsertgjengere fanget derfra gjennom en svimlende visning av genialiteten hans – fra «Hotter Than July»-jammene «As If You Read My Mind» og «Master Blaster (Jammin’)» til neste-nivå funken av «Higher Ground» ,” en sang som føltes like presserende som den var for 51 år siden.
Med hjertet sitt på det lilla ermet sitt, lot Wonder arenaen sole seg i gløden av «You Are the Sunshine of My Life», hans nummer 1-hit fra 1973, mens han gjenerobret den ungdommelige ebulliensen fra de første årene på «For Once in» My Life» og «My Cherie Amour», som han innledet med historiene bak sangene. Faktisk var han sjarmerende pratsom gjennom hele natten, og småpratet på en løs måte som fikk det store huset til å føles som stuen hans.
Og som om han trengte å vinne oss lenger, hadde han til og med en svart caps med Yankees-logoen.
Det var ikke noe av produksjonsskuespillet du kanskje er vant til å se på Garden. Men i stedet var det flere musikere enn noen gang vanligvis sett på den scenen – komplett med perkusjonister, en messingseksjon og et strykeorkester.
Sistnevnte brakte en feiende storhet til grusomheten til «Village Ghetto Land» – fra Wonders magnum-opus «Songs in the Key of Life» fra 1976 – mens sangeren sto kraftig ved mikrofonen. Selv om stemmen hans har holdt seg bemerkelsesverdig godt – fortsatt i det øvre registeret og de løpene – hadde han noen tøffe flekker her.
Men alt ble tilgitt da han gikk inn i «Living for the City» – sang «Innervisions»-eposet i byen som inspirerte det – og deretter «Songs in the Key of Life»-klassikere «Sir Duke» og «I Wish» som ble levert og mottatt med ren glede.
80-talls sansen til «I Just Called to Say I Love You» – en av få Wonder-hits som ikke har eldet godt – ble raskt reddet av den brennende 70-tallssjelen til «Superstition».
Wonder avsluttet passende nok showet med de to avsluttende sporene fra «Songs in the Key of Life»: «As» og «Another Star». Med utgangspunkt i det siste sang han: «For deg kan det være en annen stjerne / Men gjennom mine øyne er lyset fra deg alt jeg ser.»
Men for oss vil det aldri være en annen stjerne som Stevie.
