Ja, det er en gjenoppliving av en 31 år gammel musikal som er basert på en 74 år gammel svart-hvitt-film. Og begge huskes like uklart av ungt publikum som hovedpersonen, Norma Desmond, er av grusom Hollywood.
Teateranmeldelse
SUNSET BOULEVARD
2 timer og 35 minutter med én pause. På St. James Theatre, 246 West 44th Street.
Men alder er bare et tall – ikke sant, Norma? «Sunset Boulevard», som åpnet søndag kveld på St. James Theatre, er Broadways mest spennende show på mange år.
Så mye energi, friskhet og ubøyelig intensitet går gjennom årene til regissør Jamie Lloyds oppsiktsvekkende produksjon av Andrew Lloyd Webbers musikal fra begynnelse til slutt, du vil sverge på at den var helt ny.
Og adrenalinet pumper gjennom blodet når som helst den ekstraordinære Nicole Scherzinger, som gjør sin fantastiske Broadway-debut, jamrer.
Hun er utenomjordisk som den tilbaketrukne har vært Norma. En åpenbaring. Og når den tidligere Pussycat Doll belter Lloyd Webbers rørende ballader, «With One Look» og «As If We Never Said Goodbye», mens disen drømmende virvler bak henne, svever publikum nesten.
Hele produksjonen gjør deg andpusten. Vi er forvirret fra det øyeblikket den gigantiske videoskjermen – denne oppsetningens lysekrone – stiger ned fra takbjelkene og bærer bildet av skuespilleren Tom Francis’ farlige øyne mens den slitende manusforfatteren Joe Gillis kjører mot sin undergang.
Fra da av blir Joe og billettkjøperne der ute i mørket sugd inn i Normas vrangforestillinger – at hun fortsatt er den største stjernen av alle; at hun vil gjøre sin etterlengtede retur; at hele hennes triste liv er én stor film.
En jævla underholdende en, altså.
Alle som har sett Billy Wilders klassiker fra 1950 med Gloria Swanson i hovedrollen, eller så showet på Broadway på 1990- og 2017 med Glenn Close, kan bekymre seg for at brilleresepten deres er utdatert. Lloyds produksjon er ugjenkjennelig.
Kall det «No-Set Boulevard.» Regissøren har kastet ut det storslåtte herskapshuset med dens endeløse trapp og etterlatt seg bare et par stoler. Det er ingen 1930-talls Hollywood-plasser og lydscener. Scherzinger har på seg en silkeaktig svart kjole (kostymer av Soutra Gilmour) i stedet for en turban og formskjulende sjal.
Noen få filler-sanger, som «The Lady’s Paying», har blitt kuttet. God! Og anakronistiske danser – a la «The Robot» – er lagt til. Norma, desperat etter å være halvparten av hennes alder, snakker noen ganger som om hun filmer en Instagram-rulle.
En sensuell danser, Young Norma (Hannah Yun Chamberlain), kiler og torturerer Norma med minner fra hennes glansdager. Koreograf Fabian Aloises bevegelse spenner fra forlokkende til kaotisk.
Det er mye. Men på en eller annen måte fungerer det hele fantastisk.
Det er fordi den tragiske historien om berømmelses vei til ruin er like sann og relevant som alltid. Som Joe bitende observerer: «Verden er full av Joes og Normas.»
Til å begynne med er frustrerte Joe bare en forfatter som ikke kan få jobb, før han en dag blir jaget av kjeltringer nedover Sunset og snubler inn i herskapshuset til Norma Desmond – en sprø stumfilmstjerne som har blitt glemt med ankomsten av talkies.
Hun ansetter Joe for å pusse opp det forferdelige manuset «Salome», som hun planlegger skal være hennes Hollywood-comeback. Uten andre alternativer flytter han inn i det hule huset, overordnet av hennes Lurch-lignende butler Max (David Thaxton), og sammen er Norma og Joe på vei mot en katastrofe.
Lloyd’s, forresten, er den første produksjonen av «Sunset Boulevard» jeg har sett der scenene som involverer Joe, Betty Schaefer (en sterk Grace Hodgett Young), tredjeparten i en rotete kjærlighetstrekant, Artie (Diego) Andres Rodriguez) og deres LA-forfattervenner er mer enn bare kjedelige vannpauser for skuespillerinnen som spiller Norma.
De filmatiske nærbildene på deres uttrykksfulle ansikter når de forelsker seg i og ut av kjærlighet, satt til Lloyd Webbers feiende partitur, tilfører ekte kjøtt til seksjoner som lett kan synke.
Samtidig bruker lysdesigner Jack Knowles skygger og sterk lysstyrke for å forsterke dramaet med hjemsøkende bilder rett ut av en stumfilm.
Francis, ulmende og fløyelsstemt i sin Broadway-debut, stikker av med musikalens største foredragsholder på toppen av 2. akt.
En bragd som involverer videokameraer, frisk luft og et berg av logistikk, det er spennende, utrolig moro … og vil irritere noen mennesker. Det ville tross alt ikke vært Broadway hvis noen ikke sutret om videoer.
Men showet tilhører den titaniske Scherzinger, som lager en spesielt stolt og vill Norma. Hennes selvtillit og brennende ønske om å lykkes gjør at hun faller mye større enn en støvete eremitt.
Det gikk opp for meg, mens hun så de flytende armene hennes mens hun sang «As If We Never Said Goodbye», at skuespillerinnen kanaliserte Michael Crawfords skumle, kjærlighetssyke Phantom.
«The Phantom of the Opera» spilte selvfølgelig rett over gaten på Majestic Theatre i 35 år til det stengte i fjor vår.
Nå er Lloyd Webber tilbake på 44th Street med en bona fide ny scenestjerne, og det virker passende. Som Norma sier, «tilbake der jeg ble født til å være!»
