Du hører alltid om Notre Dame subway alumni, og de er overalt, alle stater i forbundet. Jeg har møtt Fighting Irish-fans i Italia, Tsjekkia, Belgia, England, Skottland og (selvfølgelig) Irland. Det er et unikt fenomen. Noen mennesker tråkker aldri sin fot på en universitetscampus, i South Bend eller noe annet sted, og følger inderlig irene. Det er ulikt noen annen demografisk sport-fan.
Men jeg er her for å fortelle deg: St. John’s er nær.
Kanskje ikke i tall. Ikke engang i nærheten av antall. Men i flere tiår var St. John’s inngangspunktet for generasjoner av barn i New York-området som vokste opp med asfaltfarging på Chuck Taylors, stolte eiere av line-drive jump shots for å bekjempe lavthengende tak i sognets gymsaler.
Mange av oss visste at det var vår skjebne å dra et annet sted hvis vi skulle på college, fordi for mange av oss var en av de store lokkene ved college å komme seg hjemmefra for første gang – til Syracuse eller Philly eller DC, Buffalo eller Boston, kanskje til en av de store fotballskolene i sør eller i Midtvesten.
