I en uke der Israel drepte Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah i Beirut, Libanon – og startet en bakkeoffensiv i den sørlige delen av landet – tar en ny bok tilbake til terrorbombingen i 1983 i byen som resulterte i det største tapet av menneskeliv på én dag. lidd av US Marine Corps siden slaget ved Iwo Jima i 1945.
Og som Jack Carr og James M Scott, avslører i «Targeted: Beirut: The 1983 Marine Barracks Bombing and the Untold Origin Story of the War on Terror» (Atria), er det et terrorangrep som «fortsetter å påvirke USAs utenrikspolitikk og hjemsøker Marine Corps den dag i dag.»
Basert på intervjuer, militære poster, personlige brev og dagbøker, er «Targeted» historien om en av de mest sjokkerende voldshandlingene som noen gang er utført mot USAs militære, og hvordan USAs unnlatelse av å sette i gang en robust respons bare tjente til å oppmuntre terrornettverk på tvers av Midtøsten i årene som fulgte.
Tidlig på en søndag morgen den 23. oktober 1983 ble en lastebil fullpakket med 12 000 pund eksplosiver kjørt inn i en bygning i Beirut, Libanon, som huset tropper av 1.st Bataljon 8th Marinesoldater (bataljons landingsteam) av 2nd Marine Division, ødelegger brakkene og drepte 241 tjenestemenn.
Angrepet kom seks måneder etter en selvmordsbombing ved den amerikanske ambassaden i Vest-Beirut som tok livet av 63 mennesker.
«Dette angrepet skulle vise seg å være ikke bare det blodigste angrepet på en amerikansk ambassade, men åpningssalven i nasjonens fire tiår lange krig mot terrorisme,» skriver Carr.
Mens den libanesiske borgerkrigen raste, ankom de amerikanske marinesoldatene som en del av en internasjonal fredsbevarende styrke, men som Carr bemerker, var det «et fredsoppdrag som ville vise seg alt annet enn fredelig.»
Bataljonens landingsteam overtok en fire-etasjers betongbygning som en gang huset Libanons luftfartsadministrasjonskontor, men som også hadde blitt brukt av Palestine Liberation Organization (PLO) og som et israelsk feltsykehus.
Kamp-arret med få vinduer intakte, var «BLT» hjem til 350 marinesoldater som umiddelbart gjorde den til sin egen, og reiste et skilt utenfor inngangen med sandsekker der det sto:
«Velkommen til Beirut Hilton. Militære rabatter tilgjengelig.’
Men etter hvert som spenningen eskalerte i regionen, økte også angrepene på dem.
En uke før bombingen av brakkene ble kaptein Michael Ohler drept av et snikskytterskudd i hodet, bare dager etter at han hadde levert oppsigelsesbrevet.
Ohler etterlot seg en kone og to små barn, inkludert en sønn han aldri møtte.
Fire dager før eksplosjonen detonerte i mellomtiden en bombe gjemt i en blå Mercedes sammen med en konvoi som returnerte fra den amerikanske ambassaden, og såret fem marinesoldater.
«Visekorporal Michael Toma var i et av kjøretøyene,» skriver Carr. «S–t, mann,» skrev han i dagboken sin. «Jeg kjøpte nesten gården i dag.» ”
BLT-angrepet ble koordinert av Hussein al-Musawi, grunnlegger av den islamske Amal-gruppen og en Hizbollah-leder, sammen med Abu Haydar Musawi, sjef for en martyrdomsfraksjon, Husayni Suicide Forces.
Den var rettet mot selve hjertet av det amerikanske militæret. «En streik mot marinesoldatene, hvis den lykkes, ville vise seg å være enda mer ekstraordinær enn et angrep på ambassaden,» skriver Carr.
«Marinesoldatene var tross alt et symbol på amerikansk makt.»
Den 19. oktober lastet Musawis team to lastebiler med rundt 12.000 pund eksplosiver. Den ene var på vei til BLT med den andre som var bestemt til å drepe 58 franske militært personell tre mil unna i Vest-Beirut.
Men når skal man angripe?
«Al-Musawi trengte en dag der marinesoldatene ville være avslappet, med vakthold,» legger Carr til.
«For det var det bare ett alternativ. Søndag.»
Søndag 23. oktober fikk troppene en ekstra time i sengen, med en reveille kl. 06.30.
Det lovet å bli en morsom dag.
Navy Broadcasting Service viste Los Angeles Raiders vs. Washington Redskins NFL-kampen, det ble servert burgere og pølser, og noen tropper så på den klassiske westernfilmen «The Magnificent Seven» også.
Litt etter klokken 06.15 ble det plutselig fart på en lastebil som ble oppdaget i nærheten og rev seg gjennom brakkenes trådgjerde.
Den reiste med mer enn 35 miles i timen og ødela en vakthytte før den brøytet inn i bygningens atrium.
Så, klokken 06:21, og med de fleste av de 350 mennene som sov, detonerte bomben.
«Det var,» som en overlevende husket, «som hvert atom i universet blåste fra hverandre.»
Eksplosjonen var seks ganger så kraftig som den ved den amerikanske ambassaden.
I en Pentagon-rapport beskrev FBI Forensic Laboratory det som «den største konvensjonelle eksplosjonen som noen gang er sett av eksplosivekspertenes miljø».
Som et trekkspill kollapset fjerde etasje på tredje, etterfulgt av etasjer under.
«Eksplosjonen hadde ikke bare pulverisert strukturen, men utslettet menneskekropper, forsøplet vraket med armer og ben samt overkropper og hoder,» skriver Carr.
Førstekorporal Burnham Matthews fikk septum revet ut og ble kastet gjennom et vindu, men på mirakuløst vis landet han på beina tre etasjer under.
«Jeg snudde meg og så,» sier han, «og bygningen var borte.»
Sersjant Pablo Arroyo kom ut av ruinene naken bortsett fra den militærutstedte klokken på håndleddet.
Han fikk sprengte trommehinner og en brukket kjeve, og da han åpnet munnen, rant tretten av tennene hans ut.
Arroyo «hadde også et hull på størrelse med en Liberty-sølvdollar i venstre side av hodet, som han ikke var klar over at hadde eksponert hjernen hans,» legger Carr til.
De overlevende legene ble møtt med ufattelige skader å behandle. Dr. Jim Ware, fra Savannah, Ga., gikk til en marinesoldat med overkroppen revet opp.
«Jeg kunne se brystkassen hans,» forteller han til Carr. «Det var som et dyr i siden av veien etter å ha blitt påkjørt av en bil.»
Førsteløytnant Glenn Dolphin forlot i mellomtiden sin stilling i det nærliggende Combat Operation Center og fant en veltet jeep nær BLT.
«Det var et ben,» forteller han Carr, «komplett med støvel og sokk, som stakk ut under kjøretøyet.»
I håp om at marinesoldaten var i live, tok Dolphin tak i støvelen og trakk hardt bare for å finne at beinet allerede var avskåret fra den døde mannens kropp.
«Det var som om jeg hadde et mareritt,» sier han. «Dette kunne egentlig ikke skje.»
Etter hvert som arbeidet fortsatte gjennom søndagen for å lete etter overlevende, steg dødstallene og stoppet, tragisk nok, på 241.
Mens president Ronald Reagan kalte angrepet «foraktelig», befant han seg snart under intenst press for sitt svar – eller mangel på en – på hendelsen.
Fra mangel på tilstrekkelig beskyttelse for marinesoldatene til kronisk feilvurdering om faren og kompleksiteten i situasjonen i Midtøsten, førte bombingen til et nytt strategisk fokus vekk fra regionen og tilbake mot den kalde krigen med Sovjetunionen.
Til slutt, midt i økende kritikk om manglende militær respons fra USA, beordret Reagan tilbaketrekning av amerikanske styrker i februar 1984.
Da de dro, etterlot en navngitt marinesoldat et dikt skrevet på en dørkarm i en underjordisk bunker:
De sendte oss til Beirut, Å være mål som ikke kunne skyte. Venner vil dø inn i en tidlig grav, Var det noen grunn til det de ga?
