filmanmeldelse
HUSPIKEN
Spilletid: 131 minutter. Vurdert R (sterkt/blodigt voldelig innhold, seksuelle overgrep, seksuelt innhold, nakenhet og språk). På kino 19. desember.
Min favorittlinje fra «The Housemaid» ble uvanlig ikke talt av en karakter som faktisk er med i filmen.
Under en scene der den nye hjemmehjelpen Millie, spilt av Sydney Sweeney, er sent oppe og ser på TV med sjefens hotte ektemann, ropte en rasende kvinne på teateret: «Hun søler ut av skjorta!»
Rommet brøt ut.
Så gikk Nina, manisk spilt av Amanda Seyfried, inn på det koselige paret. Nesten som om fruen i huset hørte det høylytte publikummet gjennom skjermen, la hun strengt til: «Du må kle deg riktig fra nå av.»
Lykke til med det.
Virkelig hver linje i denne oppskrudde haugen med søppel er verdig en ropt respons fra publikum. Det er et skrekkbildeshow.
Ikke at det er saftig, morsomt, freaky eller til og med campy nok til å bli en kultklassiker for studenthjem og et tilfelle av PBR. Men det går over tid og er aldri kjedelig. «The Housemaid» er laget for en dag å spille av automatisk på Hulu mens du støvsuger.
Stumheten til filmen fra regissør Paul Feig – Erkehertugen av Dumb – starter som en ressurs.
Hvordan kan du ikke le når en rik gutt som praktisk talt er et barn av korn grufull sier: «Juice er et privilegium, ikke noe du drikker av et skittent glass»?
Eller når Ninas forseggjorte andre halvdel, Andrew (Brandon Sklenar), ser den innboende medarbeideren hans som om hun har kaninører?
Den tankeløse gleden stopper når filmen, som har #MeToo-meldinger, ber om å bli tatt med et visst lite alvor.
Det er gørr og lemlestelse, pluss en meh-stery Scooby-Doo-forklaring av situasjonen som kommer sammen i tilbakeblikk. Du er i bunn og grunn på den korrigerende «Gone Girl».
Freida McFaddens hitbok fra 2022 og filmen basert på den beskrives begge som psykologiske thrillere. Men det virker ikke som å kalle «The Very Hungry Caterpillar» en novelle.
Det er et enkelt dypt spørsmål som driver den første halvdelen av historien: Hvorfor skulle en gift kvinne ansette Sydney Sweeney til å bo og jobbe i hjemmet sitt mens hun noen ganger blir alene med mannen sin?
Jeg skal gi McFadden dette: Hun svarer på det.
Millie har sovet i bilen sin etter å ha blitt prøveløslatt fra fengselet. Eks-kongen må få jobb. Ellers må hun sone de resterende fem årene av straffen.
Fast bestemt slår hun på seg et par falske briller og legger seg inn i Long Island mini-manse til Nina, som virker hyggelig i begynnelsen, men egentlig er Joan Crawford i «Mommie Dearest».
Ikke føk med henne, gutter!
Nina skriker som en brannalarm når PTA-talenotatene hennes blir borte og gir irrasjonelt skylden på stakkars Millie. Det uhengslede monsteret tvinger den ansatte, som flytter inn på det skumle loftet, til å bruke en telefon hun gir, og havner i skremmende kamper med ektemannen bak lukkede dører.
Hun er komplisert. Som Millie har Nina hemmeligheter.
Men i motsetning til Sweeney, viser Seyfried ferdigheter. Hennes frynsete forstadsmor har den samme skumle besatte kvaliteten som Elizabeth Holmes i «The Dropout», bare med en truende uforutsigbarhet.
Men kan ikke si det samme om Sweeney. Ved å ta to skritt tilbake fra sin sterke opptreden i floppboksing-biografien «Christy», oppfører skuespillerinnen seg her med likegyldigheten til en turist som soler seg. Hun har ikke omsorg i verden. Så hvorfor skulle vi det?
Mens Millies knipe eskalerer i redsel, strekker monotone Sweeney seg etter bananbåten.
Den skarpe svingen «The Housemaid» tar midtveis er grei. Et sammenstøt i New York City mellom Andrew og Millie som seeren helt og fullt forventer skal skje, feilleder på snedig vis fra større ting som skal komme. Vi begynner å se hver karakter – vel, bortsett fra statiske Millie – veldig annerledes.
Men etter-twist tømmes filmen. En grublende gartner er et «Desperate Housewives»-avslag fra sesong 7.
Du kan ikke slutte å stikke hull i premisset, og det får uopptjent selvrettferdighet når det går mot mål. En så dum film kan ikke også være styrkende.
Motivet til hovedpersonen er dovent kalket opp til en streng barndom, og at slutten koker ned til å «skylde på patriarkatet!» er en for enkel vei ut.
«The Housemaid» glemmer støvet hjemme, og skjærer hjørnene.
