Klingklokker? Wassailers? Julestokken som knitrer i innskjæringen? Nei, det er lyden av tusen sultne tomler som gnir seg mot tusen pekefingre.
Ferien er en tid da skyldfølelsen tipper, tippetrøtthet og tipflasjonssnøball. Hvem som skal få tips for hvilke tjenester, og hvor mye tipset skal være, er mindre tydelig og mer frustrerende enn noen gang.
Men for byens mest heldige, løper gave- og tipsforpliktelser like lenge som julenissens fine liste – og kan koste opptil 50 000 dollar, sa en opper West Sider med godt tilknytning til The Post.
«Et solid tips fra en velstående person er 1000 dollar,» sa kilden, som ba om å være anonym. «Du vil gi treneren din en hel måneds bonus. Du vil gi hundekjøreren en hel måneds bonus. Og det går ned til avisbudet, postbudet, manikyristen din, frisøren din, sjåføren din, livvakten din, sekretærene dine, ansatte … alle som yter noen form for service til deg.»
For Monica Elias, administrerende direktør for hennes eponyme New York medie- og merkevareselskap, «Listen vokser hvert år.»
Elias sier denne sesongen vil hun gi tips og gi «godt over 100 mennesker» – som inkluderer alle fra kunder til mannen i klubben hennes som sørger for at hun alltid har noe å ta av hvis hun må løpe til et møte før dessert. Dessuten legger hun til det gamle trinnet med å håndskrive et personlig kort for hver person for å vise sin takknemlighet.
«Noen mennesker føler smerten i lommen,» sier hun. «Jeg kjenner smerten i fingrene fordi jeg skriver alle disse brevene og notatene.»
Sosialisten og filantropen Jean Shafiroff anslår at det for øyeblikket er minst fem dusin personer på hennes alltid voksende ferietipsliste. Utover de 10 ansatte i Park Avenue-bygningen hennes, er det hushjelpene og renholderne hjemme hos henne i Sør-Florida og Hamptons. Å leve mellom disse stedene, slik mange velstående New Yorkere gjør nå, betyr å gi tips i tre eksemplarer.
«Hvis noen har hjulpet deg hele året — som frisørene dine, flertall; fordi jeg jobber med forskjellige i [different] steder — det er en måte å gi tilbake på, sier Shafiroff, som vanligvis gir kontanter, champagne eller Hermès-skjerf.
Så er det stylistene, makeupartistene og motesalgsassistentene som hjelper til med å holde henne i hansker og begynt for veldedighetsgallakretsen.
«For veldedige organisasjoner og butikkene der jeg kjøper klær, sender jeg en boks med 72 sjokolader,» sier Shafiroff. «Men til selgerne jeg jobbet med hele året hos Carolina Herrera og Oscar de la Renta, gir jeg en pengegave.»
Mens barna hennes nå er voksne, sier Shafiroff at barnepiker, privatskolelærere og hæren av veiledere også forventer en gave og/eller tips i løpet av ferien. I disse dager fyller imidlertid omsorgspersonene for familiens to bortskjemte hunder disse rollene.
Men til og med Shafiroff innrømmer at hvis du ga tips til alle som ga deg tjeneste i løpet av et år, ville du gått i stykker.
«De reduserte [interest] priser, men jeg tror at økonomien for de fleste er forferdelig, sier Shafiroff. «Du går inn på en restaurant og et stykke fisk koster 70 dollar. Jeg snakker ikke engang om Dover-såle. Vi snakker om branzino.»
En bankmann i 60-årene som bor i Chelsea gruet seg over følelsen av at du også må holde tritt med en stadig skiftende standard på tipping.
«Når jeg gikk til favorittrestauranten min, la jeg maître d’100 dollar og sa god jul. Jeg trodde det var standardpris inntil jeg fikk vite at en av kollegene mine fikk kontoret hans til å be om genserstørrelser av nøkkelmaître d’s i byen etter Thanksgiving – og i løpet av juleuken fikk han sjåføren sin til å levere kashmir-Loro Piana-gensere,» sa bankmannen. .
Og alle kjenner på klem gjennom året, legger New Yorks fullmektig Arthur Aidala til.
«For ikke så lenge siden pleide jeg å bære en haug med $5-sedler, så gikk det til $10-sedler, så gikk det til $20-sedler,» sa han. «Og når det gjelder folk du ofte ser, som en parkeringsvakt eller en dørvakt, tror jeg at hvis du gir dem mindre enn $50, er det nesten fornærmende.»
I løpet av ferien går Aidala langt utover hverdagstipsene sine, og deler ut sjenerøse gaver til arbeiderklassens helter i livet hans: renholdere, bilmekanikere, parkeringsvakter, varebud og sanitetsarbeidere.
Men å si «takk» er en toveis gate – og å slippe G-notater over hele Manhattan er den rikeste garantien for nok et sømløst år med luksus.
«Jo mer detaljert tipset blir, jo bedre service har du det neste året,» sa Upper West Sider. «Tusen dollar i tips til hushjelpen på Casa Cipriani, til Sergio på Cipriani på 59th Street, til din person på Bilboquet i Sag Harbor, til kapteinen på yachten som tar deg til St. Barts, til VIP-servicepersonen på St. Regis i Aspen – disse menneskene husker dette. Det er derfor disse menneskene får de første reservasjonene og de beste bordene.»
Ho, ho, ho.
Ytterligere rapportering av Lydia Moynihan
