Will Ferrell er morsom.
Han er sjarmerende og selvironisk.
Han er helt klart en lojal og omsorgsfull venn.
Og han lever også i en boble som gjør at han med vilje kan misforstå hvorfor det er spenning rundt transpersoner-spørsmålet.
I sin nye Netflix-dokumentar, «Will & Harper», lærer skuespilleren at hans mangeårige venn, tidligere Saturday Night Live-skribent Andrew Steele, vil gå over til å leve som en kvinne som heter Harper. Paret legger ut på en kamerat-roadtur gjennom Amerika for å se hvordan Steele, en ølslukende, sportselskende tobarnsfar, trives i denne nye identiteten.
Og hvordan den lille byen Amerika reagerer på samme måte.
For det meste unngår filmen det politiske for å fokusere på det personlige. Det er en reise i en trepanelvogn gjennom deres tiår lange vennskap og Steeles erkjennelse av at han ønsket å bli en dame.
Selv om det finnes unntak. I en scene tar Ferrell et bilde med Indiana-guvernøren Eric Holcomb, og han beklager sin anger over å ikke konfrontere ham med statens forbud mot såkalt «kjønnsbekreftende omsorg».
Holcomb er med andre ord imot medikalisering og potensielt sterilisering av forvirrede barn i kjønnsidentitetens navn. Sunn fornuft ting.
Og i et nytt intervju med The Independent viser Ferrell sin videre vrangforestilling.
«Men jeg vet ikke hvorfor transpersoner er ment å true meg som en cis-mann,» sa Ferrell til The Indepdent. «Jeg vet ikke hvorfor Harper truer meg.»
Ingen ved sitt fulle sinn ser på Steele, eller noen transperson, som en trussel mot en fyr på seks fot. Ferrell er ikke en kvinne og har ikke fått sin plass – garderober, fengsler, voldtektssentre og sport – invadert av biologiske menn som er i stand til å komme inn med bare noen få magiske ord:
«Jeg identifiserer meg som en kvinne.»
Han har ikke blitt bedt om å holde kjeft eller bli kansellert eller suspendert når han har snakket om at han må konkurrere mot biologiske menn på alle nivåer av sport fra ungdom til kollegier til Paralympics.
Han har ikke, som Riley Gaines, blitt trakassert og til og med angrepet bare fordi hun tok til orde for rettferdighet i kvinneidrett.
Han har ikke døtre, så kanskje han ikke har behøvd å bekymre seg for denne uklarheten av biologisk sannhet.
Og likevel, en høysinnet Ferrell blander ekte materielle innvendinger med uvitenhet og intoleranse. Hvorfor kan ikke alle bare være like åpne sinn som ham?
«Det er så rart for meg, for Harper er endelig… henne«, sier Farrell. «Hun er endelig den hun alltid var ment å være. Uansett om du til slutt kan vikle hodet rundt det, hvorfor skulle du bry deg om noen er glade? Hvorfor er det truende for deg? Hvis transsamfunnet er en trussel mot deg, tror jeg det kommer av at du ikke er selvsikker eller trygg på deg selv.»
De fleste misliker ikke Steele-lykke. Vi bryr oss om Steeles lykke krenker våre rettigheter som kvinner.
Tross alt beviser filmen i seg selv at folk generelt er snille. I filmen besøker paret en dykkebar i Oklahoma som er utsmykket med proffe Trump-flagg, og Steele ankommer solo, og slår av en vennlig prat med noen lokalbefolkningen.
Så kommer Ferrell inn og de blir overført av indianere som en tannløs mann, som ammer en flaskeøl, forkynner aksept. På en racerbane snakker Steele med en mann om overgangen, men han ønsker fortsatt å nyte de tradisjonelt maskuline aktivitetene som Andrew en gang elsket. Men nå, som Harper.
Den fremmede er selvfølgelig imøtekommende og søt. Begge møtene får Steele til å innrømme: «Jeg er ikke redd for disse menneskene. Jeg er redd for å hate meg selv.»
Man kan ikke annet enn å like Steele, som helt klart er Ferrells mål. Han vil beskytte vennen sin. Men han kaster feilaktig mistanke.
Og selv om det er en overbevisende, rå og til tider en morsom dokumentar, er det en stor ironi. Verken Steele eller Ferrell, som kjøper sin venn diamantøreringer, vet det første om å være kvinne.
Jeg ønsker Steele et langt, sunt og oppfylt liv.
Men jeg skulle også ønske at Ferrell ville slutte å forkynne fra innsiden av sitt elfenbenstårn av dyd.
