World B. Free kunne ikke dy seg.
Hans NYC-side måtte vise seg.
Free var en Sixers-rookie på en rask pause i 1975, og kjørte et to-mot-en-scenario med veteranen og ærverdige lagkameraten Billy Cunningham ved siden av seg.
«Jeg så Billy,» sa Free, en nylig førstegangs nominert til Naismith Hall of Fame, til The Post. «Men jeg så bøylen også.»
Det utsolgte publikum suste og aahed mens Free konverterte et spinntrekk «som Earl the Pearl Monroe.
«Når vi kommer fra New York, rister vi og baker, vi gjør det vi gjør for å komme til kurven. Det er temaet i New York. Men jeg ble ikke ferdig med det. Jeg kom dit, og fullførte ikke oppsettet,” sa Free. «Så Billy gikk til treneren og sa: ‘Få ham ut av kampen.’ Jeg spilte ikke mye på to måneder etter det. Det var da jeg måtte lære forskjellen mellom streetball og denne ballen.»
Free hadde kanskje forstått forskjellen som nybegynner, men gjorde likevel grensene uskarpe i store deler av sine 13 NBA-sesonger.
En combo guard som i gjennomsnitt oppnådde over 30 poeng i løpet av en sesong for Clippers, Free imponerte med sin showmanship, 44-tommers vertikale sprang, en iver etter å skyte og et av de beste navnene i sport.
Nå 71, og 35 år fjernet fra pensjonisttilværelsen, hadde Free stort sett gitt opp Hall of Fame – i hvert fall inntil forrige måned, da Brooklyn-produktet ble nominert av veterankomiteen for 2025-klassen.
Finalistene skal kunngjøres på Valentinsdagen, med andre kandidater, inkludert Carmelo Anthony, Dwight Howard, Doc Rivers og Paul Silas.
Frees legitimasjon tyder på at han er en lang sjanse for Springfield – spesielt mangelen på lagets suksess da Free var en ledende målscorer – men utvelgelsesprosessen er innhyllet i mystikk og vanskelig å forutsi.
«Det ville vært et tårefallende øyeblikk hvis jeg kom inn,» sa Free, som bare en gang var en All-Star til tross for at han hadde over 20 poeng i snitt for sin karriere med Sixers, Warriors, Cavaliers og Rockets. «Å gå gjennom alle tingene jeg måtte gjennom for å komme dit jeg var i sporten.»
Free vokste opp i de samme Brownsville-prosjektene som Mike Tyson, som var yngre, men likevel minneverdig – «han var Dirty Mike den gang,» sa Free. Hans modell i proffene – for både basketball og klesstiler – var Walt Frazier.
«Tilbake i min tid viste det at vi kunne gjøre ting uten å stikke folk opp og rane folk,» sa Free. «Du kan gjøre forskjellige ting. Sport var kjøretøyet for å få meg ut av panseret.»
Som enhver NYC-spiller som var verdt noe på den tiden, bygde Free opp et rykte på streetballbanene, turnerte bydelene og kjempet mot Brooklyns beste James “Fly” Williams og Phil “The Thrill” Sellers.
Frees eget berømte navn ble smidd på Brownsville-domstolen.
«Først kalte de meg ‘All World’,» sa mannen som ved fødselen het Lloyd Bernard Free. «Så kalte de meg ‘kenguru’, fordi jeg kunne hoppe. Men så en gang gikk jeg til kurven, vi hadde rundt 1000 mennesker der ute i parken for en turnering, og jeg gikk veldig høyt opp og en defensiv person var foran meg, men jeg gjorde en fullstendig 360-graders sving på ham, og gjorde en Darryl Dawkins dunk – det var så høyt jeg var oppe.
«Og publikum var akkurat som, ‘Ohhh, det er verden.’ Publikum var som «Worrlld.»
I 1981 endret han juridisk navn til World B. Free.
Det var et genialt merkevaregrep og passet også stilen til en Brooklynite som ikke var sjenert for å ta bilder.
I løpet av en åtte-sesonger av hans beste alder, hadde Free aldri i gjennomsnitt færre enn 22,5 poeng eller 17,8 feltmålforsøk for en sesong, og ville ikke ha hatt det på noen annen måte.
«Slik jeg spilte spillet, vet jeg at folk ikke trodde det var den rette måten. Men det var slik jeg vokste opp, og det var noe – det var alltid bra for meg. Jeg likte å spille spillet,» sa Free. «Det var det som banket på meg -» Han kommer til å skyte. Han skyter før han kommer inn i bygningen. Og han tar disse langskuddene. Vel, ja, jeg tok de bildene. Men de skuddene går inn.»
