Det er Yankees versus Dodgers, så før kampen kan du kanskje nippe til en Nedick’s og spise lunsj på Automaten mens du ser på Daily Mirror og Herald-Trib. Kanskje du etterpå kan få med deg et show på Paramount på 1501 Broadway, eller en sen middag på Copa (etter et par turer på Toots Shor’s, natch), og på t-baneturen over kan du lese Jimmy Cannon fortelle deg alt om ettermiddagens spill i The Post.
Det er Yankees versus Dodgers, så kanskje når spillet er over kan du prøve å skli over på den gode siden av fløyelstauet utenfor Studio 54 (etter å ha lagt verden til sengs over noen øl på Runyan’s, selvfølgelig). Kanskje på fridagen kan du se Nell Carter gjøre sin greie i «Ain’t Misbehavin'» på Longacre, og etter det kanskje ta et sent sett av Talking Heads eller Elvis Costello sentrum, på CBGB, eller av Blondie eller Patti Smith på Max’s Kansas City.
Det er Yankees versus Dodges, og derfor vil baseballverdenen stå under oppmerksomhet slik den regelmessig gjorde på 40- og 50-tallet, slik den jevnlig gjorde på 70-tallet. Flyover-byene kan himle med øynene om alt dette, og de har rett til det. Kanskje det var for mye da Yankees og Dodgers så ut til å gjøre sine reservasjoner i oktober før de noen gang forlot vårtreningen hvert år.
På en eller annen måte har det imidlertid gått 43 år siden sist.
Så fredag kveld, når Jack Flaherty kaster den første banen i den 120. World Series til Gleyber Torres, kommer vi tilbake til et kjent sted igjen. The Yankees and the Dodgers, the Dodgers and the Yankees: Lukk øynene og halve Hall of Fame flyr forbi med mange andre som sikkert spilte på det nivået da disse lagene kom sammen:
Mickey og Duke … Whitey og Newk … Pee Wee og Scooter … Reggie og Dusty … Dixie og DiMaggio … Yogi og Campy … Jackie og Billy … Thurman og Fernando … Leo the Lip and Ol’ Case …
«Det var en spenning å spille i disse kampene,» sa en av de siste Boys of Summer, Carl Erskine, for noen år siden. «Det var et privilegium. Hvilke spill. Hvilke spillere. Hvilke venner. Hvilke rivaler.»
Erskine passerte som 97-åring tilbake i april, men han ville garantert vært henrykt over fornyelsen av denne eldgamle baseballfeiden. Det ville alle. Yankees-Dodgers pleide å dekorere oktober da de alle var våre, da det var Brooklyn mot The Bronx omtrent hvert år, og så mange av de gamle følelsene kom tilbake i 1963 og ’77, i 1978 og ’81, da et helt land skilte seg. dem nå i stedet for et par t-banelinjer.
Og her igjen, og det virker riktig at når de møtes denne gangen kommer de mot hverandre som de ubestridt beste lagene i baseball: Dodgers, med 105 seire så langt på sesongen, topper i National League; Yankees med 101 seire, gullstandarden i American League. De er 1A og 1B, forberedt på å duke det ut for 1 ubestridt.
Disse seriene ble alltid dominert av stjernene, og tiltrukket av stjernene, og det vil også denne være: Aaron Judge og hans sikker-å-være-nær-enstemmige MVP-tall (.322, 58 hjemmeløp, 144 RBI) som deler den beste faktureringen sammen med Shohei Ohtani og hans garantert-å-være-nesten-konsensus-utgang på .310/54/130, med 59 stjeler kastet i potten for godt mål.
Følg The Posts dekning av Yankees i postseason:
Begge spillerne lekte med Triple Crowns i år; nå kjemper de om den eneste kronen som virkelig betyr noe og om retten til å holde etterlengtede parader. For Yankees ville det være den første på 15 år; for Dodgers, den første på 36, siden 2020-mesterne aldri ble feiret på grunn av pandemiske restriksjoner.
Men det er også wingmen: Juan Soto på Yankees, Mookie Betts på Dodgers. Det er de to managerne, som begge har overvunnet en viss fortryllelse blant sine egne fans for å komme hit, som begge deler evige bånd til tidligere Yankees-historie: Aaron Boone som mannen som holdt Bostons forbannelse i live i enda et år i 2003 med en ALCS -vinnende hjemmeløp, Dave Roberts som en medkonspirator for å avslutte det til slutt, hans Game 4 stjålne base i ’04 var kampen som tente lunten som drev et episk Red Sox-comeback.
Alle disse gullkornene, alle disse gjenstandene, to lag som i høy grad er et produkt av i dag. Og likevel når Flaherty går i oppløsning, vil han ha det samme antrekket Dodgers har hatt på seg for alltid: blå caps, hvit uniform med blå skrift og et sært rødt tall foran. Og Torres vil ha på seg veigråene som Yankees gjenintroduserte i år for første gang siden 1973, hvor det ikke er noen hvit skygge rundt det blå «NEW YORK».
Det kan virkelig være 1941, eller 1949, eller 1956. Du kan virkelig hoppe på en tralle på Flatbush Avenue. Du kan virkelig høre på Mel Allen eller Vin Scully eller Red Barber, som kommer til deg fra kattefuglsetet. Yankees-Dodgers er tilbake. Ja. La oss komme i gang allerede.
