Tonen og klangen i den andre enden av telefonen var mye tynnere enn de hadde vært 35 år tidligere, tilbake da det virket som Davey Johnsons ikke bare den høyeste – og smarteste – stemmen i rommet, men i hele baseball.
«Jeg har tatt mye helvete i dette i mange år,» sa Johnson på linjen fra Winter Park, Florida, hvor han hadde trukket seg etter et langt og fargerikt og fantastisk vellykket baseballliv. Han opplevde allerede helsemedlemmer som endelig ville ta ham fredag kveld i en alder av 82 år. Svakt sa han: «Jeg hadde nerven til å fortelle verden at jeg trodde vi var ganske forbannet bra.»
Det var selvfølgelig mer enn det. Om morgenen 26. februar 1986 samlet Johnson laget sitt rundt seg i klubbhuset på St. Petersburgs Huggins-Stengel Field. Det var første gang 1986 Mets ville være sammen som en full enhet. Det var allerede fantastisk spenning over at Mets, som under Johnson hadde steget fra asken til et syv år lindskort for å avslutte nummer to i 1984 og ’85. De ble forventet å konkurrere om sin første vimpel på 13 år.
For Davey Johnson var det en uhøytidelig lavstang å sette.
