En gang en visjon om morgendagen – nå et prosjekt for i dag.
Et smuldrende arkitektonisk vidunder i NYC, som særlig doblet seg som et romskip i 1997-filmen «Men in Black», får endelig sitt comeback – med en glød-up på 50 millioner dollar for en Hollywood-reboot.
New York State Pavilion – det skyhøye romalderens ikonet bygget for verdensutstillingen i 1964 i Flushing Meadows-Corona Park, Queens – gjennomgår en massiv restaurering etter tiår med rust, omsorgssvikt og stillas skjærsilden.
Kallenavnet «Tent of Tomorrow», den retro-futuristiske perlen har en gigantisk elliptisk krone og tre observasjonstårn i Jetsons-stil som skyter opp så høyt som 226 fot – en en gang blendende helligdom til midten av århundrets optimisme som nå forbereder seg på sin andre akt.
Og for mangeårige lokale innbyggere er dette ikke bare en ansiktsløftning – det er en portal tilbake i tid.
Helen Day, som turnerte paviljongen da den debuterte, husker fortsatt verdensutstillingens forbløffende vidunder.
«Du gikk nedover veiene, og alt var bredt og vakkert konstruert og bare et magisk sted,» sa hun til CBS News.
Day håper overhalingen vil hjelpe yngre gothamitter til å endelig forstå hva den merkelige betongkolossen utenfor motorveien egentlig er.
«Det var to grupper mennesker,» husket hun – de som opplevde det førstehånds, og «de som aldri hadde opplevd det, som kjørte forbi det på motorveien og lurte på hva det var.»
Byens parkavdeling signerte et stabiliseringsinnsats på 56,8 millioner dollar for å redde paviljongens værharde betong-, stål- og ruvende plattformer – med guidede turer på stedet som skal begynne så snart sent i 2026.
Bevaringsforskere sier at vekkelsen ikke bare er kosmetisk – den er personlig.
Queens Historical Societys administrerende direktør Jason Antos sa at det lenge forsømte landemerket endelig får den respekten det fortjener.
«Det er en fantastisk ting for Queens,» sa han til Queens Chronicle. «I så mange tiår var den utilgjengelig og kan nå nytes som den ultimate historiske relikvien fra New York Citys siste og største verdensutstilling.»
Forest Hills-beboer og lokalhistoriker Michael Perlman kalte prosjektet intet mindre enn et ønske oppfylt.
«Det er en av de få bygningene som er igjen fra verdensutstillingen. Å restaurere den og kreativt gjenbruke den ville være en drøm som går i oppfyllelse,» sa han til utsalgsstedet.
Designet av den berømte arkitekten Philip Johnson og på oppdrag fra daværende regjering. Nelson Rockefeller, var paviljongen ment å være den største og dristigeste strukturen på messen – et skinnende symbol på «menneskets prestasjon på en krympende klode i et ekspanderende univers.»
Arkitekturkritikeren Ada Louise Huxtable fanget susen best etter at den åpnet, og kalte landemerket en «løpesuksess … en sofistikert lettsindighet … seriøst og vakkert konstruert. Dette er karneval med klasse.»
Etter messen – som trakk svimlende 51 millioner besøkende – ble ikke morgendagens telt stille inn i historien.
Det ble måneskinnet som en rullebane og konsertlokale, og byttet kort verdensrettslige vidunder med discolys og gitarforsterkere.
Men så snart det massive hengetaket ble erklært utrygt i 1976 og revet ned, ble showstopperen fra romalderen forsvarsløs – slått av regn, tid og en hær av duer som flyttet inn som om de eide stedet.
Paviljongen haltet med kun spredt bruk før den til slutt ble lukket samme år, og dens skjelettramme bakt i solen i flere tiår.
Frelsen kom ikke før i 2008, da den landet på National and New York State Registers of Historic Places – en livreddende betegnelse som stoppet den ødeleggende ballen i sporene.
Fase én av redningen ble avsluttet i fjor, reparasjon av sprukket betong, bytte av hengekabler og forsterkning av de ikoniske tårnene.
Den neste fasen kan til slutt se observasjonsdekkene gjenåpnet – la besøkende klatre tilbake inn i retro-fremtidens skyline igjen.
