Følgende er en øyenvitneberetning fra en ung iransk kvinne med base i Teheran, som ikke ønsker å bli identifisert av sikkerhetsmessige årsaker. Hun har vært avskåret fra kontakt med omverdenen siden den iranske regjeringen innførte en medieblackout, men rakk mandag kort å motta meldinger fra The Post. Over flere timer, med en svært usammenhengende forbindelse, delte hun en opprivende – men håpefull – beretning om hva som skjer på bakken akkurat nå. Her er hennes ord:
Mens jeg skriver dette, har jeg nettopp hørt nyheten om et nytt dødsfall – det femte på bare noen få dager i min nære krets. Denne gangen var det min nære venns fetter.
Han var på en protest med sin kone, og han så et grønt lys – antagelig fra en pistollaser – som landet på ansiktet hennes. Han tenkte bare på å beskytte sin kone, sto foran henne, og han ble skutt i ansiktet og drept.
Som så mange av de døde, belaster regimet nå familiene «kuleavgifter» før de vil returnere likene. Familien hans måtte betale 500 millioner tomans (omtrent $5000) for å få ham tilbake, og de begravde ham i dag.
Den siste forferdelige er at i den offisielle dødsårsaken står det «påvirkning av en skarp gjenstand i ansiktet» – de skrev ikke at han ble skutt, selv etter å ha belastet kuleavgiften.
Men selv midt i en slik redsel, er det en tro på at denne gangen er det annerledes. Alle tror at denne gangen vil regimet ta slutt.
Du kan se det og føle det. Gatene i Teheran er fulle av mennesker som roper for deres rettigheter og protesterer mot regimet.
Torsdag og fredag forrige uke var utrolig – vi protesterte mye. Publikum var utenfor fatteevnen. Det var så folksomt at det sjokkerte politiet og vakten.
På de dagene skjøt de tåregass og pepperspray og lydbomber for å skremme folk og bryte opp folkemengden.
Det var skremmende, men jeg vil også nevne noe som var veldig meningsfullt for meg. Til tross for politiet og tåregassen og peppersprayen kom folk ut til protesten med barna sine.
Jeg så gravide kvinner midt blant demonstranter som ropte for rettighetene deres.
Gamle menn og kvinner sto også i mengden, skulder ved skulder med den yngre generasjonen. Folk lider av situasjonen, uansett hvor gamle de er. Og de ønsker det samme – regimeskifte.
Men på lørdag endret alt seg. De brakte antiterrorpolitistyrker inn i operasjonen for å begynne å undertrykke dem veldig kraftig, og skjøt demonstranter.
Dette regimet er så hensynsløst og blodtørstig at det er klart til å drepe alle – uskyldige mennesker som bare går og synger. De skyter dem med skarp ammunisjon og kuler, og de er helt uvillige til å rygge.
Jeg hørte at antallet mennesker de drepte er mer enn 10 000. Og så, selvfølgelig, den ultimate grusomheten – familiene til de drepte må betale «kuleavgiftene» til regjeringen for å motta likene deres.
Fem mennesker rundt meg er døde nå, og det er hjerteskjærende. Tre av dem er min fetters venner, og to av dem er sønner av min mors venner. De ble drept på gatene i Teheran. Alt for å protestere på deres umistelige rett til frihet.
Siden undertrykkelsen ble intensivert på lørdag, er mange av protestene ikke så overfylte som før. Men likevel går vi iranere ut i gatene. Selv om det er skremmende.
Vi er også så avskåret fra verden. Jeg kan kun se nyhetene via en satellitt (når det fungerer) — ellers er det full blackout her.
Det latterlige er at politiet har begynt å gå inn i folks hus uten tillatelse for å finne ut hvem som bruker en satellitt, og de samler satellittene fra takene.
På søndag kom det en melding til mannen min sin telefon som sa at han var blitt identifisert som tilstede ved ulovlige protester i Sattar Khan-området, og han ble overvåket.
Meldingen sa at han skulle forlate proteststedet umiddelbart, ellers vil du bli identifisert som en opprører. Vi var ute på protesten og det var skummelt, men å være i mengden gjør at du føler deg sterkere og modigere.
Så i går kveld, mandag, i et nabolag kalt Punak, brukte de droner for å identifisere folk slik at de kunne angripe dem.
Generelt er atmosfæren i byen veldig merkelig. Nesten alle butikkene er stengt fra rundt klokken 17.00
For en by som Teheran, hvor de fleste butikkene er åpne til midnatt, er det veldig nervepirrende og skummelt.
Byen er veldig utrygg, spesielt på ettermiddagen og utover. Min venns bror var på vei hjem fra jobb på lørdag i Mahdieh-distriktet, og en gruppe kjeltringer iført paramilitære uniformer knuste rutene til biler i trafikken og angrep sjåførene med machetes.
Ansiktet og armene hans ble skadet og han lå på operasjonssalen i fire timer.
Nabolaget vårt har mange kontorbygg og verksteder, så det er ikke mange nabolagssamlinger, og du hører ikke mye sang om natten i området vårt.
Men i andre nabolag hører du mange sang fra bak vinduer, og det er mange lokale sammenkomster som begynner og eskalerer.
Folket i Iran har vært tause i årevis til tross for den alvorlige skaden som har blitt påført dem, og forsøkt å takle de verste forholdene og alvorlig undertrykkelse.
Men nå er alt blitt så uutholdelig at de endelig har brutt tausheten.
Hverdagen er forferdelig – det er umulig å fortsette som før. Allerede før volden startet, har prisene vært stadig økende. Bare siden forrige måned hadde prisen på kylling og egg gått opp med 35 %.
For folk har det blitt virkelig vanskelig å ha råd til selv grunnleggende levekostnader lenger.
Luften er ekstremt forurenset, og på de fleste dager er sikten ikke engang klar over 100 meter.
Om natten, tre dager i uken, er vannet stengt fra rundt 21.00 eller 22.00 til 06.00
For å si det kort, i løpet av disse 47 årene, bortsett fra å ødelegge økosystemet og naturressursene, skade landets kulturarv, og kutte bånd med resten av verden på grunn av krigshemming, har de ikke brakt noe til folket vårt bortsett fra fattigdom.
Og nå, død i masseskala.
I dag på Behesht Zahra kirkegård, i en sørlig del av Teheran, etter at flere døde kropper ble mottatt, ble jeg fortalt at alle sang «Død til diktatoren» og hilste likene til de unge.
Gjør ingen feil, dette er massemord. Vi er gisler i vårt eget land. Men vi tror på en bedre fremtid. Vi kjemper for vår frihet.
Og jeg håper inderlig at president Trump følger opp løftet sitt om å støtte folket i Iran og bidra til å demontere dette regimet, slik at det iranske folket igjen kan nå den posisjonen de virkelig fortjener i verden.
